Retten til å leve

I Adresseavisen stod det i går en artikkel om abort på fostre med Downs syndrom. http://www.adressa.no/forbruker/helse/article1232761.ece

Denne artikkelen blir i dag fulgt opp med et intervju med tre unge mødre med barn med Downs syndrom. http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1233272.ece

Under hver av artiklene er det en debatt det er interessant å følge.

Jeg vil skrive noe om dette på webloggen min.

Jeg har lyst til å ta et tilbakeblikk i historien.

I årene før og under andre verdenskrig, ble over 200 000 funksjonshemmede drept i Tyskland. Massedrapsmetodene, som vi er kjent med gjennom konsentrasjonsleirene, ble først prøvd ut på funksjonshemmede.

De som utførte drapene var leger og sykepleiere, og de ble utført på sykehus. De som utførte drapene ble i liten grad straffet etterpå. De kalte det barmhjertighetsdrap. Eutanasi. Den gode død....

Dr. Adolf Wahlmann var fra 1942 - 1945 sjefslege på Hadamar sykehus. Han var med og bestemte hvem som skulle drepes. Han har sagt: "Etter min nasjonalsosialistiske innstilling kan jeg ikke gå inn for å sette inn medisinske tiltak for å forlenge livet til disse for det menneskelige samfunnet fullstendig ubrukelige individer. Spesielt i den nåværende tid i eksistenskampen vår hvor vi trenger hver eneste seng for de mest verdifulle av folket vårt."

Wahlmann ble dømt til livsvarig fengsel i 1947, men han ble benådet i 1953. På hans sykehus ble over 10 000 funksjonshemmede tatt av dage. Denne historien er lite kjent, men det er bevist at nazistene drev systematisk kartlegging og drap av funksjonshemmede. Nazistene var svært opptatt av å sette prislapp på mennesker. Skolebarna fikk for eksempel i oppgave å regne ut hvor mye mennesker med funksjonshemming kostet samfunnet. Hele samfunnet var gjennomsyret av en "sterkestes rett"-tankegang. Noen husker kanskje at det ble sterke reaksjoner da et norsk politisk parti ville innføre innvandrerregnskap. Det ble ikke protestert like høylydt da Iplos ble innført. Det ble innført i 2006. Mer om iplos her : http://iplos.net/cms/index.php/informasjon Man kan ikke unngå å få assosiasjoner til nazistenes kartlegginger når man ser på hva Iplos inneholder.

I artikkelen som står i Adresseavisen, får vi vite at 80% av de som får vite at fosteret har Downs syndrom velger å avbryte svangerskapet. Det er høye aborttall også for andre tilstander som kan avdekkes i svangerskapet.

Hvorfor er disse tallene så høye ?

Jeg tror vi må se dette i en historisk og samfunnsmessig sammenheng.

I 1991 uttalte Legeforeningens råd for legeetikk følgende: "Etter vår mening ville det være en stor fordel om tilstander som Downs syndrom og Huntingtons sykdom kunne utryddes helt. Dette gjelder også andre medfødte defekter." Dette sier kanskje litt om hvilke holdninger som råder i vårt samfunn, og som blir sett på som helt legitime.

Vi ser også andre ting i vårt samfunn. Vi ser f.eks. at svært mange skoler ikke er tilrettelagt for elever, foreldre eller ansatte med funksjonshemminger. De fleste busser er ikke tilrettelagt. Bare 1 av 20 hus er tilrettelagt. Så sent som i 2004 bodde over 1700 unge funksjonshemmede på institusjon - mot sin vilje.

Hva er det vi tilbyr de som får vite at fosteret de bærer er funksjonshemmet ?

Vi gir dem skyld for at de velger å bære fram et barn som er "annerledes". Når samfunnet ikke ønsker å være inkluderende, og stempler stadig mer som avvik, da vil man presse foreldre til å velge abort.

Teknologien gir oss mulighet til å avdekke stadig flere avvik på et foster. Flere tar da abort. Utviklingen har ikke vært den samme i forhold til å gjøre samfunnet mer tilgjengelig for alle.Men det er kanskje slik at man velger den "enkleste" løsningen - uten tanke for at mennesket er et menneske - med et menneskeverd som er unikt.

Jeg er blitt tagget

I det siste året har jeg blitt tagget ganske ofte. Det skyldes mange reiser med fly. Men nå har jeg blitt tagget her også.

Dette er reglene:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Jeg ble tagget av Joakim. På grunn av det siste punktet i lista under, nøyer jeg meg med å skrive navnene hans med fet skrift. Men du kommer til webloggen hans ved å se på min venneliste.

Og her er min (u)interessante liste om meg selv i uprioritert rekkefølge.

- Jeg liker jellybeans
- Jeg liker å sove
- Jeg har pelsdyrallergi - men elsker dyr
- Jeg tar masse bilder
- Jeg holder på med scrapbooking
- Jeg er har ikke snøring på data

Så skal jeg tagge fem andre blogger. Det er ikke enkelt. Alle er tagget fra før. De får jo så mange tagger at det ser ut som de har vært jorda rundt. Så da gjør jeg et forsøk på å tagge. Så jeg tagger Lene, Anne, Tor Olav, Monica og Terje. Jeg er klar over at Terje ikke har egen blogg, men synes det er for ille at Joakim skal ha den fulle og hele kontrollen.

Og så har jeg fått en ceative awards av Mona. Jeg kjenner mange kreative flinke folk som hadde fortjent den. Men det skorter litt på datakunnskapene her, så jeg nøyer meg med å anbefale å gå inn på sidene til følgende bloggere: Anne, Mona, Monica, Hege og Joakim. De er alle kjempeflinke med alt som heter håndarbeid.

Utfordringen

Jeg har blitt utfordret - av Joakim - og prøver nå etter beste evne å svare på denne utfordringen.

4 favorittprogram på tv:
- Home and away
- Nyheter
- Dokumentarer
- Filmer

4 ting jeg gjorde i går:
- Jobbet
- Gjorde innkjøp
- Organiserte scrappefiler
- Hentet en fysioterapirekvisisjon

4 ting jeg ser frem til:
- At FN får ræva i gir et visst sted
- At sommeren kommer
- Å sove
- Å lese gode bøker

4 favorittresturanter:
- Den sushi-plassen nede i byen
- Aroma India (i Drammen)
- Egon
- Big Horn

4 ting på min ønskeliste:
- Sokker som alltid er varme nok
- Ny sofa
- Hvite vegger i gangen
- Nye knotter til skap og skuffer på kjøkkenet.


Jeg må jo utfordre 4, men det er jo mange lesere av denne bloggen som allerede er utfordret, så det blir jo en utfordring i seg selv å utfordre. Jeg utfordrer derfor Lene, Tor Olav, Monica og Anne.

Vi har en tulle....

Vi har en tulle med øyne blå
med silkehår og med ører små
og midt i fjeset en liten nese
så stor som så -

Tekst: Margrethe Munthe

Min lille niese er nå snart 9 måneder. Med store øyne følger hun med alt som skjer rundt henne. For øyeblikket er nesen det som tar hennes oppmerksomhet. Da hun oppdaget sin egen nese, strålte hun som en sol. Da smeltet tantehjertet.