Oj, nå telte han meg også

Mange husker kanskje eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti. En for kalven, to for kua, tre for grisen... osv.

I helga var jeg i København på curlingturnering. I går skulle jeg reise hjem igjen sammen med to andre i rullestol. Da vi var i ferd med å entre flyet, fikk vi beskjed om at det var tekniske problemer med flyet, så vi måtte vente litt. Vi kunne dessverre ikke få med oss bagasjen, for røyksensorene i bagasjerommet virka ikke. Rullestolene skulle vi imidlertid få lov til å ta med oss. Etter å ha venta lenge og vel en meter fra flydøra, fikk vi beskjed om at de måtte bytte flymaskin. Problemet da ble imidlertid at det flyet ville gå så seint, at vi ikke rakk sisteflyet fra Oslo til Trondheim.

Heldigvis var det en dansk dame som visste å ordne opp. Hun overførte oss til et fly som skulle gå direkte til Trondheim. Sammen med bæremannskapet ble vi da sendt til gaten til det nye flyet. Da vi kom dit, var det ytterligere to rullestolbrukere der.

Han ene fyren fra bæremannskapet så ut som et levende spørsmålstegn da han oppdaget det. Han sa omtrent noe sånt som dette: "Tre ?... en, to, tre... en, to, tre, fire, fem ?... fem ?.... Tre ?... Fem ?" Totalforvirret kikket de to bærerne på hverandre, før de til slutt ble med oss ned til bakkeplan. Der greide vi å stable fem rullestoler inn i en og samme bil, til bærernes forundring, beundring og lettelse. De kjørte oss ut til flyet. Så ble vi båret inn i flyet, og det gikk ganske smertefritt for seg.

Besetningen viste seg å være fransktalende. Og jeg hadde problemer med å holde meg alvorlig da en damestemme med fransk aksent sa følgende: "Wecømm to tsiss flait to... øh... tsiss flait to Trånhajm."

Vel - vi kom oss helskinnet gjennom det hele. Selv satt jeg i det fokker 100-flyet og spilte Øystein Sundes "propællfly" på MP3-spilleren.

Da vi landet på Værnes, så viste det seg at bagasjen ikke var med. Det hadde nok vært litt optimsitisk, siden vi ble ombooka i siste øyeblikk.

I dag har jeg derfor hjemmedag, i fall bagasjen skulle dukke opp. Det er kanskje like greit å ta en rolig dag, all den tid vi spilte 5 kamper i helga. Bronsemedaljen ligger ensom alene i en bag i København.

1,2,3,4,5 rullestoler og deres eiere kom helskinnet fram - dog uten bagasje. Men alle var enige om at det hadde vært en hyggelig tur.

Travle dager

Det har vært noen travle dager. I helga var jeg på kurs i Oslo. Det var både slitsomt og interessant.

I går var det en fem-timers treningsøkt på Oppdal. Sovna før kl. 23 i går kveld.


Til helga skal jeg til Danmark og spille curling. Håper på god is og spennende kamper.

Ellers har høsten gjort sitt inntog. Det er mye surt vær - med regn og vind.

Noe MÅ det være....

Noen spørsmål får man aldri svar på. Noen av dem har jeg stilt flere ganger :

Hvorfor går hjelpemidlene alltid i stykker når det er stengt på hjelpemiddelsentralen ? Hvorfor sier rullestolen alltid takk og farvel når det er helg ?

Vel, jeg skal ikke klage nå. Joysticken virker faktisk, så det er fullt mulig å forflytte seg. Men hev/senk slutta å virke i dag. Akkurat det var irriterende, selv om jeg ikke har tenkt å klatre så mye i hyller for øyeblikket.

Noen ganger lurer jeg på om det virkelig er noe som heter tingenes iboende faenskap. Noe MÅ det da være.

Valgkampinnspurt med snubling på målstreken

Valgkampen går mot slutten. I helga er det definitivt slutt. Mandag er det finale - valgdag. Da får de håpefulle vite om "should I stay or should I go".

Vel... noen har greid å ta den på forhånd. De bør nok finne seg en annen fritidsaktivitet enn politikk.

I de siste dagene har to personer pekt seg ut.

Den ene er en AP-politiker som i en weblogg kom med følgende hårreisende uttalelse:

"Jeg koser meg hver gang en eller annen fra en karismatisk menighet får råtne litt i fengsel i Midtøsten eller Øst-Asia på grunn av misjonering. Det har de bare godt av". Dette skrev han på det kristne nettdebattforumet kristenblogg.no.

Videre skrev han :

"Hadde jeg vært kulturminister hadde alle de karismatiske menighetene mistet statsstøtten over natten. Mange ønsker dette, til og med mange i toppsjiktet i partiet"

Den andre som utmerket seg, var en Høyrepolitiker som kom men noe spesielle uttalelser.

"Jeg synes det er så mange negre i byen, hva synes du om det", spurte reporteren Høyre-politikeren. (Reporteren hadde skjult mikrofon.)

Hun svarte følgende:
" Jeg er helt enig med deg. Det irriterer veldig mange folk. For det første er det mange som er redd for dem, og for det andre snylter de på fellesskapet."

Hun fulgte opp med følgende utfyllende presisering:

"Det er ikke bare negre, jeg liker ikke andre nasjonaliteter som pakistanere"

Uttalelsene til begge disse to får stå for seg selv. Jeg finner egentlig ikke ord, men håper det går lenge mellom slike holdninger dukker opp blant folkevalgte og kandidater til politiske verv. Det får så være at partiene tok affære med en gang, men de bør kanskje gå i seg selv og jobbe litt med holdninger hos sine håpefulle, slik at slike ting ikke oppstår.

Valgkamp

Valgkampen ruller for fullt. Løftene, kritikken og karakteristikkene løper etter hverandre - raskere enn et hyperaktivt influensavirus med fanden sjøl i hælene.

Personfokuseringen er større en noen gang tidligere. Amerikanisering vil jeg kalle det. Det ligner svært mye på skolevalg. Sentrale politikere er involvert. Karakteristikker på den ene og andre måten hagler. Å kalle noen "Komiske Ali" - eller bruke andre type beskrivelser er ufint - og vitner om mangel på respekt. Det burde ikke høre hjemme i en valgkamp, og det er beklagelig at voksne mennesker får seg til å gjøre sånne ting.

Det mange folk på utsida ikke ser, er at de som slenger disse kommentarene opp i ansiktet til hverandre i virkeligheten vanligvis er gode venner. Det kommer ikke fram i media. Harselering med hverandre kan sikkert være underholdende, men det må da være viktigere å få fram de politiske forskjellene enn å rakke ned på hverandre og gi hverandre utnavn. Dette gir et bilde av politikere som egoister uten evne til å samarbeide eller tenke konstruktivt. Ved å opptre slik, svekker politikere sin egen posisjon - og de svekker demokratiet - for deres oppførsel får velgere til å la være å stemme.

Media skal også ha litt av skylden her. Debattene blir lagt opp på en slik måte at det blir en konkurranse i å være mest kul og flinkest til å rakke ned på politiske motstandere - mer enn på deres politikk. Velgerne må nødendigvis gå lei av at folk slenger ufine kommentarer til hverandre. Det er jo mer enn nok reality-show som ivaretar den biten. Valgsendingene er dessuten lagt opp slik at det bare er anledning til korte kommentarer i stikkordsform - og ikke grundige analyser og utredninger. Dette skaper neppe den store forståelsen for sammenhengene og de politiske forskjellene.

Hjemmesittergruppen er stor. Den er voksende. Et demokrati uten deltakere er et skinndemokrati.

Så mitt råd til politikerne er som følger:

Si nå fra om hva dere står for, politikere. Si hva dere mener om ulike saker - og hvorfor dere mener akkurat det. Forståelse for saker er litt av nøkkelen til å få valgdeltakelsen opp. Velgerne må forstå at deres dagligliv blir berørt av politiske vedtak. Det er velgernes plikt til å innhente denne informasjonen. Men politikerne skal legge til rette for det. De skal ikke skape forvirring.

Det bare MÅ være en spøk

Jeg leser nyheter på nettet. Vanligvis skummer jeg fort gjennom sakene. Men i dag stoppet jeg for å lese grundigere da jeg så følgende overskrift:

"Sykepleiestudent ville avlive funksjonshemmede".

I artikkelen står det at en avgangselev på sykepleierstudiet hadde kommet med denne holdningen på et anonymt evalueringsskjema.

Vedkommende skrev følgende:

" Jeg synes at barn med funksjonshemninger bør avlives fortest mulig, hvis det er umulig å gjøre dem friske og nyttige for samfunnet."

Videre skriver studenten:

«For tusen år siden eksisterte et begrep «utburdent barn». Samfunnet kunne fort og enkelt kvitte seg med dem som «sugde» ressurser uten å gi noe nyttig tilbake. Hvorfor bør vi nå akseptere en svak og for europeere fremmed, kristen moral hvor alle skal få lov til å leve?»

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå annet enn at dette enten må være en makaber spøk - eller så er det en måte å teste de som skal gjennomgå evalueringsskjemaene på.

Men hvis dette er dem oppriktige holdningen til en person som skal jobbe med syke mennesker, er det rett og slett hårreisende og skremmende.

Alle blogger....

Blogging har blitt populært. De kommende ukene vil andelen blogger eksplodere. Det er nemlig valgkamp. Politikerne står nå på for å fremme sine saker - og de bruker blogg. Det er personlig.

Det er meningen at de skal nå deg direkte. Saker man brenner for skal fremmes - og man går i sterke ordelag inn for å rakke ned på - eller rose opp i skyene - det bestående. Det er en maktkamp. "Nu skal blodet flyta", ropte villvettene i historien om Ronja Røverdatter. Man kan være fristet til å trekke paraleller.

Det politiske landskapet har grånet. Det kan være vanskelig å se forskjellene mellom høyresosialdemokrater, sosialliberalpopulister, populærsosialliberaldemokrater og venstredemokratliberalsoialpopulister. Stadig like forvirra ? Du kan trøste deg om at du ikke er alene.

Men kanskje klarner det opp, og solen lyser over det politiske landskapet og tydeliggjør forskjellene. Det er lov å håpe.