Trønderbladet skriver at noen har brutt seg inn i Støren kirke og stjålet skrinet med nattverdoblater. Hvor mange oblater som er savnet, vites ikke. Men det er vel på det rene at tyvene var sultne. Kanskje ventet de å finne Jesus i kirka. Han mettet som kjent flere tusen mennesker med to fisker og fem brød.
Tyvene ble trolig skuffet. Det står nemlig ikke noe om at det er funnet spor av Jesus der. Men de fikk ihvertfall med seg de små brødbitene - samt en hendig liten matboks. Vi kan bare håpe at de ble mette.
http://www.tronderbladet.no/nyheter/article1242445.ece
onsdag 17. juni 2009
mandag 15. juni 2009
Er de ekte ???
Lørdag 13 juni ble stolthetsparaden avholdt i Oslo. Mellom 250 og 300 mennesker med funksjonsnedsettelser deltok. Slagordet var "Stolt - sterk - synlig !" Og det var ingen tvil. Det var både stolthet, styrke og synlighet.
Det er andre gang denne paraden arragneres. Også i år var det en suksess. Det var masse liv og støy - og teatergruppa Stella Polaris sørget for musikk og underholdning underveis.
Det var interessant å se publikums reaksjoner da vi passerte. Noen smilte. Noen så ut som levende spørsmålstegn. Vi kunne også overhøre ulike kommentarer, selv om vi underveis ropte slagord. En av kommentarene var ubetalelig. "De er jo så mange. Er de ekte ?".....
Det er kanskje ikke hver dag man ser flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser samlet på en gang. Det bør nok skje litt oftere. Og neste år er det en ny parade. Da skal folk få se at vi er stoltere, sterkere og langt mer synlig.
Her er et par bilder fra paraden. Nederst er også et bilde av meg.
Det er andre gang denne paraden arragneres. Også i år var det en suksess. Det var masse liv og støy - og teatergruppa Stella Polaris sørget for musikk og underholdning underveis.
Det var interessant å se publikums reaksjoner da vi passerte. Noen smilte. Noen så ut som levende spørsmålstegn. Vi kunne også overhøre ulike kommentarer, selv om vi underveis ropte slagord. En av kommentarene var ubetalelig. "De er jo så mange. Er de ekte ?".....
Det er kanskje ikke hver dag man ser flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser samlet på en gang. Det bør nok skje litt oftere. Og neste år er det en ny parade. Da skal folk få se at vi er stoltere, sterkere og langt mer synlig.
Her er et par bilder fra paraden. Nederst er også et bilde av meg.
Link med flere bilder : http://www.stolthetsparaden.no/
søndag 7. juni 2009
Fantastisk remix
Christian Ingebrigtsen har skrevet en sang på oppdrag fra Frp. Dette har ikke gått upåaktet hen, og flere har tatt seg den friheten å lage en remix av sangen. Gatas Parlament har laget en utrolig bra remix. Den må bare høres.
Fremtiden i dag remix med Gatas Parlament og Supa Sayed:
http://www.youtube.com/watch?v=CQo1lmxtVxw
Fremtiden i dag remix med Gatas Parlament og Supa Sayed:
http://www.youtube.com/watch?v=CQo1lmxtVxw
fredag 5. juni 2009
Husmo-saken
I 1998 fikk Inge Husmo hjertestans på jobb. Hendelsen førte til at han fikk en alvorlig funksjonsnedsettelse og fikk et omfattende assistansebehov.
Helt siden Husmo fikk en funksjonsnedsettelse, har familien kjempet for retten til å velge hva hjelpa de mottar skal brukes til. Til nå har Husmo hatt sterke begrensninger i sin livsutfoldelse.
I 2007 søkte Husmo Randaberg kommune om å få assistenthjelp til å være mer sammen med barna. Det fikk han ikke.
I vedtaket fra 2007 begrunner Randaberg kommune avgjørelsen med:
«I fars fravær og manglende evne til å ivareta disse funksjonene, er det den andre forelderens ansvar å ivareta barnets omsorgsbehov fullt ut. Kommunen kan ikke erstatte tapte foreldrefunksjoner og foreldrerelasjoner, og er heller ikke pliktig til å gjøre det». Da staten, ved Fylkesmannen, støttet kommunens avgjørelse, valgte familien å gå rettens vei. De så simpelthen ingen annen løsning.
Mandag 8. juni skulle familien Husmo møte staten til forhandlinger i Stavanger tingrett, men onsdag trakk staten saken. Departementet dikterte Randaberg kommune slik at de fattet et nytt BPA-vedtak for Husmo. Det nye vedtaket sier at det er riktig og viktig at kommunen legger til rette for at han bruker BPA til å fylle farsrollen for barna sine.
Departementet dikterte Randaberg kommune slik at Husmo fikk flere BPA-timer til å fylle farsrollen:
"Målet er at vedkommende skal få et aktivt og mest mulig selvstendig og uavhengig liv gjennom å motta assistanse til å utføre dagliglivets gjøremål. Dette omfatter også assistanse til aktiviteter og samvær med familie og barn, som en naturlig del av hverdagen."
Departementet dekker også saksomkostningene.
Fornuften har endelig seiret. Inge Husmo får med dette anledning til å delta i sine barns liv. Han får anledning til å være far. Det er veldig gledelig at saken har fått dette utfallet.
Men det er så trist at det skal koste så mye tid og krefter - og så lang tid - før det andre ser på som selvfølgeligheter er på plass.
Man kan nå håpe at denne saken har skapt presedens.
Helt siden Husmo fikk en funksjonsnedsettelse, har familien kjempet for retten til å velge hva hjelpa de mottar skal brukes til. Til nå har Husmo hatt sterke begrensninger i sin livsutfoldelse.
I 2007 søkte Husmo Randaberg kommune om å få assistenthjelp til å være mer sammen med barna. Det fikk han ikke.
I vedtaket fra 2007 begrunner Randaberg kommune avgjørelsen med:
«I fars fravær og manglende evne til å ivareta disse funksjonene, er det den andre forelderens ansvar å ivareta barnets omsorgsbehov fullt ut. Kommunen kan ikke erstatte tapte foreldrefunksjoner og foreldrerelasjoner, og er heller ikke pliktig til å gjøre det». Da staten, ved Fylkesmannen, støttet kommunens avgjørelse, valgte familien å gå rettens vei. De så simpelthen ingen annen løsning.
Mandag 8. juni skulle familien Husmo møte staten til forhandlinger i Stavanger tingrett, men onsdag trakk staten saken. Departementet dikterte Randaberg kommune slik at de fattet et nytt BPA-vedtak for Husmo. Det nye vedtaket sier at det er riktig og viktig at kommunen legger til rette for at han bruker BPA til å fylle farsrollen for barna sine.
Departementet dikterte Randaberg kommune slik at Husmo fikk flere BPA-timer til å fylle farsrollen:
"Målet er at vedkommende skal få et aktivt og mest mulig selvstendig og uavhengig liv gjennom å motta assistanse til å utføre dagliglivets gjøremål. Dette omfatter også assistanse til aktiviteter og samvær med familie og barn, som en naturlig del av hverdagen."
Departementet dekker også saksomkostningene.
Fornuften har endelig seiret. Inge Husmo får med dette anledning til å delta i sine barns liv. Han får anledning til å være far. Det er veldig gledelig at saken har fått dette utfallet.
Men det er så trist at det skal koste så mye tid og krefter - og så lang tid - før det andre ser på som selvfølgeligheter er på plass.
Man kan nå håpe at denne saken har skapt presedens.
torsdag 4. juni 2009
Værgudene må være gale
På kalenderen står det 4 juni. Det skulle man ikke tro med tanke på temperaturen. Det er kun fem grader ute, og det pøsregner. Siden jeg er ateist, kan jeg ikke be Gud om bedre vær. I stedet pakker jeg på meg stillongs, pledd, og drikker varm kakao for å holde varmen. Fyller også på varmeflaska.
Jeg er nødt til å legge inn et bilde av varmeflaska mi her. Den er en liten djevel eller demon. I full overbevisning om at en ny istid er nært forestående, velger jeg å varme meg på djevelen.
onsdag 3. juni 2009
Protestsanger
Under denne overskriften er det kanskje noen som tror jeg vil skrive om Björn Afzelius, Mikael Wiehe, Bob Dylan eller andre.
Akkurat i dag har jeg alternative protestsanger. Jeg har nemlig satt på DDEs juleplate. Noen vil muligens undre seg over at jeg kaller dette protestsanger. Svaret er enkelt. Det er en protest mot været. Det står 2 juni på kalenderen. På graderstokken står det 5 grader. (pluss) I morrest var det antydning til sludd.
Ser nå at jeg burde ha satt en ovn ut i drivhuset. Velger likevel å tro at min musikalske protest skal få værgudene til å skifte mening - slik at det blir litt varmere. Burde ha vært minst ti grader på dagtid ihvertfall.
Akkurat nå regner det. Og det er neppe min feil. Jeg har ikke dansa regndans. Jeg håper synderen leser dette og angrer.
Jeg avslutter med en liten solhilsen - og sier som Gjertrud Sand : "Vi får håp at det bli likar i morra".
Akkurat i dag har jeg alternative protestsanger. Jeg har nemlig satt på DDEs juleplate. Noen vil muligens undre seg over at jeg kaller dette protestsanger. Svaret er enkelt. Det er en protest mot været. Det står 2 juni på kalenderen. På graderstokken står det 5 grader. (pluss) I morrest var det antydning til sludd.
Ser nå at jeg burde ha satt en ovn ut i drivhuset. Velger likevel å tro at min musikalske protest skal få værgudene til å skifte mening - slik at det blir litt varmere. Burde ha vært minst ti grader på dagtid ihvertfall.
Akkurat nå regner det. Og det er neppe min feil. Jeg har ikke dansa regndans. Jeg håper synderen leser dette og angrer.
Jeg avslutter med en liten solhilsen - og sier som Gjertrud Sand : "Vi får håp at det bli likar i morra".
mandag 1. juni 2009
Sånn går no dagan.....
Som noen av leserne her vet, så har ryggen min vært lite samarbeidsvillig en god stund. Et 10-dagersopphold på sykehuset på grunn av ryggsmerter resulterte blant annet i at jeg skal begynne med korsett. Det er ikke et supereksklusivt sexy korsett fra en eller annen snobbekleskjede. Det er faktisk laga i Estland og tilpassa på Ortopedisk verksted i Trondheim. Det har verken blonder eller roser. Det er svart og har litt blåfarge. Jeg legger ikke ut bilde av meg selv med korsettet her. Må skåne leseren for det synsintrykket.
Med korsettet kan jeg sitte oppreist uten å bruke så mye krefter på å sitte. Uten dette blir jeg vanligvis sittende for skeivt og får feilbelastninger. Korsettet skal ikke brukes hele tida, for det er fare for at muskulaturen skal svekkes. Jeg må derfor finne en hensiktsmessig balanse mellom bruk og ikke-bruk.
Jeg er også medisinert. Medisinen heter neurontin. I utgangspunktet er dette et preparat som brukes mot epilepsi, men det blir også brukt i smertebehandling, og da spesifikt i forhold til nervesmerter. Siden jeg har skader i nervesystemet, så kan det være hensiktsmessig å prøve dette en stund. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset, har jeg vært nødt til å øke medisindosen. Smertene er fremdeles ikke under kontroll. Jeg har relativt sterke smerter ennå. Foreløpig kan jeg ikke se å ha hatt nevneverdig effekt av medisinen. Og jeg angrer nesten at jeg tok en titt på lista over bivirkninger. Den var lang. Jeg har også fått tabletter mot kvalme. Når man har sterke smerter, så kan man bli plaget av kvalme. Jeg har slitt litt med det. Jeg er ganske irritert på smerteterskelen min. Den må være sinnsykt lav, siden jeg i det hele tatt ikke har opphold i smertesituasjonen. Selv ikke med aporex eller paralgin forte. Aporex er et middel mot sterke smerter. Det bør man ikke ta for mye av. Det er et a-preparat. Det er lett å utvikle avhengighet. Paralgin forte er et b-preparat, men også her er det fare for å utvikle avhengighet.
Den 8 juni skal jeg på MR. Resultatene får jeg når jeg skal til nevrolog den 16 juni. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er veldig spent på resultatet.
For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra låret. Den ene var ondarta. Jeg gikk til kontroll en gang i året i fem år etter at disse ble fjernet.
Denne gangen sitter smertene nederst i ryggen, og det har de gjort lenge. (mange måneder) Likevel kan årsaken til smertene sitte lenger nede. Og det kan bety at det har kommet nye svulster der disse ble fjernet. Dennet typen svulster har faktisk en tendens til å komme igjen. Og da er det et spenningsmoment om de er godarta eller ondarta. Det er heldigvis sjelden de blir ondarta.
Hvis det ikke har kommet nye svulster, så blir jeg stilt overfor en annen problemstilling. Da vil det bli vurdert å fjerne den svulsten i ryggmargen. Selv om den ikke har forandret seg og den er godarta, kan den teoretisk forårsake smertene. En operasjon her er ikke bare bare. Jeg risikerer varige lammelser om de tar den ut. Jeg risikerer også at smertene vedvarer - selv om de fjerner svulsten.
Men om valget faller på å ikke operere, vil jeg gatantert måtte forholde meg til sterke kroniske smerter. Og er det noe som er slitsomt, så er det smerter. Jeg er ganske lei av å ha smerter. Og jeg er lei av å proppe kroppen full av medisiner. Jeg blir sliten og ukonsentrert.
Jeg har ikke satt på pauseknappen på grunn av dette. Jeg har forsøkt å la livet gå sin vante gang. Jeg må bare tilrettelegge hverdagen i litt større grad enn før. Jeg må ta flere pauser når jeg jobber. Jeg var sykemeldt første uka etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Den uka som har gått har jeg jobbet både på dagtid og kveldstid. Jeg kjenner at det har blitt litt mye. Jeg skal se hvordan det går den uka som nå kommer. Da blir det stort sett jobbing på dagtid.
Sånn er ståa for øyeblikket.
Med korsettet kan jeg sitte oppreist uten å bruke så mye krefter på å sitte. Uten dette blir jeg vanligvis sittende for skeivt og får feilbelastninger. Korsettet skal ikke brukes hele tida, for det er fare for at muskulaturen skal svekkes. Jeg må derfor finne en hensiktsmessig balanse mellom bruk og ikke-bruk.
Jeg er også medisinert. Medisinen heter neurontin. I utgangspunktet er dette et preparat som brukes mot epilepsi, men det blir også brukt i smertebehandling, og da spesifikt i forhold til nervesmerter. Siden jeg har skader i nervesystemet, så kan det være hensiktsmessig å prøve dette en stund. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset, har jeg vært nødt til å øke medisindosen. Smertene er fremdeles ikke under kontroll. Jeg har relativt sterke smerter ennå. Foreløpig kan jeg ikke se å ha hatt nevneverdig effekt av medisinen. Og jeg angrer nesten at jeg tok en titt på lista over bivirkninger. Den var lang. Jeg har også fått tabletter mot kvalme. Når man har sterke smerter, så kan man bli plaget av kvalme. Jeg har slitt litt med det. Jeg er ganske irritert på smerteterskelen min. Den må være sinnsykt lav, siden jeg i det hele tatt ikke har opphold i smertesituasjonen. Selv ikke med aporex eller paralgin forte. Aporex er et middel mot sterke smerter. Det bør man ikke ta for mye av. Det er et a-preparat. Det er lett å utvikle avhengighet. Paralgin forte er et b-preparat, men også her er det fare for å utvikle avhengighet.
Den 8 juni skal jeg på MR. Resultatene får jeg når jeg skal til nevrolog den 16 juni. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er veldig spent på resultatet.
For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra låret. Den ene var ondarta. Jeg gikk til kontroll en gang i året i fem år etter at disse ble fjernet.
Denne gangen sitter smertene nederst i ryggen, og det har de gjort lenge. (mange måneder) Likevel kan årsaken til smertene sitte lenger nede. Og det kan bety at det har kommet nye svulster der disse ble fjernet. Dennet typen svulster har faktisk en tendens til å komme igjen. Og da er det et spenningsmoment om de er godarta eller ondarta. Det er heldigvis sjelden de blir ondarta.
Hvis det ikke har kommet nye svulster, så blir jeg stilt overfor en annen problemstilling. Da vil det bli vurdert å fjerne den svulsten i ryggmargen. Selv om den ikke har forandret seg og den er godarta, kan den teoretisk forårsake smertene. En operasjon her er ikke bare bare. Jeg risikerer varige lammelser om de tar den ut. Jeg risikerer også at smertene vedvarer - selv om de fjerner svulsten.
Men om valget faller på å ikke operere, vil jeg gatantert måtte forholde meg til sterke kroniske smerter. Og er det noe som er slitsomt, så er det smerter. Jeg er ganske lei av å ha smerter. Og jeg er lei av å proppe kroppen full av medisiner. Jeg blir sliten og ukonsentrert.
Jeg har ikke satt på pauseknappen på grunn av dette. Jeg har forsøkt å la livet gå sin vante gang. Jeg må bare tilrettelegge hverdagen i litt større grad enn før. Jeg må ta flere pauser når jeg jobber. Jeg var sykemeldt første uka etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Den uka som har gått har jeg jobbet både på dagtid og kveldstid. Jeg kjenner at det har blitt litt mye. Jeg skal se hvordan det går den uka som nå kommer. Da blir det stort sett jobbing på dagtid.
Sånn er ståa for øyeblikket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)