3 desember fylte min søte lille datter, Trixie, 1 år. De første 2 månedene av sitt liv, så levde hun sammen med sin biologiske mor. Men så flyttet hun hjem til meg for litt over et år siden.
Det var en vanvittig følelse å ha en liten en i huset. Jeg tror morsinstinktet mitt ble aktivert i det øyeblikket jeg så henne første gang. Det har vært et begivenhetsrikt år for oss begge. Det har vært mye som skulle læres.
Noen frustrasjoner har det selvsagt vært. Oppdragelse er ikke det enkleste i verden. Det kan vel alle småbarnsforeldre skrive under på. Når man er mamma til et barn som Trixie, så får man fødselen, spedbarnsperioden, trassalderen og puberteten i løpet av et år.
Om du som leser dette ikke kjenner Trixie, så stusser du kanskje. Det er jo ikke mulig at et barn går gjennom dette i løpet av et år. Men Trixie-barnet er en hund, og da er det sånn det er.
Forleden dag fikk vi et brev i posten. Det var fra dyrlegen. Det var tid for 1-årskontroll og vaksine. Jeg fikk umiddelbart den samme følelsen som når jeg får brev fra tannlegen. Stakkars Trixie-barnet som skal til slemme-dyrlegen og få au-au-sprøyte.
Men dagen vi hadde time opprant, og vi måtte dra avgårde. Det var plaskregn, og ganske ufyselig å bevege seg utendørs.
Da vi kom til dyrlegen, så ble vi vist inn på et undersøkelsesrom. Her måtte vi vente litt, for dyrlegen var opptatt. Trixiemora så seg rundt. Jeg så nesen vibrerte. I dette rommet var det veldig mange spennende lukter. Hun snuste faktisk så mye at jeg trodde at hun fikk krampe i nesen. Hun greide å undersøke kver kvadratcentimeter av undersøkelsesrommet før dyrlegen kom.
Da han kom, så jeg at Trixie var veldig skeptisk. Han prøvde seg med en bestikkelse, men der gjennomskueet hun ham selvsagt, den lille smartingen. Den godbiten fikk han nemlig ha for seg selv. Først skulle hun veies. Det var ganske skummelt, men hun stod i ro lenge nok til at vi fikk målt vekta. Hun veier nå 15,8 kilo. Og dyrlegen sa at det var akkurat passe.
Så måtte hun hoppe opp på undersøkelsesbenken. Den ligna litt på bilheisen min, for den kunne senkes ned. Trixie syntes ikke det var spesielt gøy å gå oppå den, for hun ante ugler i mosen. Så ble hun undersøkt. Og dyrlegen kjente på pels, tenner, klør og labber. Og han konkluderte med at hun var helt fin.
Han sa hun var frisk, rolig og flink - og at han nesten misunte meg å ha en så fin hund. Da ble jeg stolt. Så fikk Trixie vaksine, og jeg måtte holde henne. Hun stod helt rolig - og sa ingen ting. Sprøyta var ikke så mye au-au som jeg frykta. Deretter skulle hun vaksineres mot kennelhoste, og det var en vaksine som ikke skulle tas med sprøyte. Nei - dette var en vaksine som skulle tas gjennom nesen. Stakkars Trixie-barnet. Nese-vaksine så ekkelt ut. Hun ble nok en smule fornærmet på dyrlegen der og da, og avstod fremdeles fra hans bestikkelser.
Endelig var både vaksine og undersøkelse unnagjort, og Trixie fikk veldig mye skryt. Konklusjonen ble at hun er en veldig flink jente. Og jeg er en stolt mamma.
