I fjor hadde jeg et nyttårsforsett, og det var at jeg ikke skulle ha noe nyttårsforsett. Dermed brøt jeg nyttårsforsettet mitt - siden det var og ble selvmotsigende.
I år jeg ikke et forsett om å ikke ha noe forsett. Etter en gjennomgang av klesskapet, var det et nyttårsforsett som tvang seg fram av seg selv.
Jeg må bli litt sunnere. Spise jevnt og sunt - og ikke så mange utskeielser. Så har jeg planer om å begynne å trene i basseng igjen. De har åpna bassenget uti her etter den vannlekkasjen de hadde. Det er et basseng med vann som har en behagelig temperatur.
For de av oss som ikke er spesielt mobile på land, er basseng ofte en arena der vi har den samme friheten som personer som beveger seg fritt på land. Kjenner det skal bli godt å begynne.
Godt nyttår, folkens !
søndag 6. januar 2013
tirsdag 11. desember 2012
onsdag 24. oktober 2012
Litt mer frihet
Frihet er viktig.
I den siste halve året har jeg hatt noe begrenset frihet - det vil si bevegelsesfrihet. Dette skyldes praktiske ting i forbindelse med bytte av bil.
Da jeg leverte inn den gamle bilen og fikk den nye, så måtte jeg vente med å kjøre den til jeg hadde gjennomført kjøreopplæring. Årsaken til at jeg måtte gjennomføre kjøreopplæring, var at den nye bilen hadde teknisk utstyr som var veldig forskjellig fra den gamle.
I den nye bilen er alle funksjoner håndbetjent. Det var de ikke på den gamle.
Det tok dessuten tid å få kjøretimer, fordi det var ventelister. Selv om jeg fikk bilen i juni, så måtte jeg vente til september med å få kjøretimer.
Denne måneden var jeg klarert, og fikk muligheten til å kjøre på egen håndt. Det representerer en veldig stor frihet. For første gang på et halvt år, har jeg nå kunnet besøke familien min uten å ta drosje - eller få noen andre til å kjøre meg.
I den siste halve året har jeg hatt noe begrenset frihet - det vil si bevegelsesfrihet. Dette skyldes praktiske ting i forbindelse med bytte av bil.
Da jeg leverte inn den gamle bilen og fikk den nye, så måtte jeg vente med å kjøre den til jeg hadde gjennomført kjøreopplæring. Årsaken til at jeg måtte gjennomføre kjøreopplæring, var at den nye bilen hadde teknisk utstyr som var veldig forskjellig fra den gamle.
I den nye bilen er alle funksjoner håndbetjent. Det var de ikke på den gamle.
Det tok dessuten tid å få kjøretimer, fordi det var ventelister. Selv om jeg fikk bilen i juni, så måtte jeg vente til september med å få kjøretimer.
Denne måneden var jeg klarert, og fikk muligheten til å kjøre på egen håndt. Det representerer en veldig stor frihet. For første gang på et halvt år, har jeg nå kunnet besøke familien min uten å ta drosje - eller få noen andre til å kjøre meg.
mandag 8. oktober 2012
Byfolk og byhunder på besøk
Lørdag var den store dagen forrige uke. Da fikk Trixie og jeg storfint besøk av 7 kreative damer og 2 søte små hundedamer. Vi arrangerte hobbydag, der kreativiteten stod i sentrum.
Morgenen startet ganske kaldt, og det første assistenten og jeg måtte gjøre, var å skrape is fra det bordet som stod ute. Dette skulle nemlig brukes som arbeidsbord. Vi satte det inn på stua, og gjorde klart til hobbydamene.
Da dette var gjort, satte vi i gang med å lage Trines gulrotsuppe. Den er laget etter ei oppskrift jeg fant på nettet + noen egne selvvalgte ingredienser.
Her er oppskrifta:
Trines gulrotsuppe
4 gulrøtter
2 poteter
1/2 sellerirot
1 løk
2 hvitløksfedd
1 ss olje
12 dl grønnsaksbuljong (hønsebuljong går bra)
2 ss frisk, revet ingefær
2 ss frisk koriander (kan sløyfes)
2 dl creme fraice
salt og pepper etter smak
Stek og skjær gulrøtter, sellerirot og poteter i skiver. Surr alt i olje i panne. Tilsett buljongen og la suppa småkoke i ca 20 min. Ha i ingefær og koriander. Mos alt til en glatt suppe i foodprosessor eller lignende. Hell alt i en kjele. Rør inn creme fraice og smak til med salt, kayennepepper og nykvernet pepper.
I den utgaven jeg lagde økte jeg på med litt mer gulrot + at jeg la til paprika og blomkål. Man bruker de grønnsakene man selv ønsker. Jeg hadde creme fraicen ved siden av i stedet for å røre den inn. Det blir veldig dekorativt å ha den oppå suppen i skåla.
Eplekake, med epler fra egen hage, hadde vi laget dagen før. Dessverre var eplebåtene litt sjenerte, så de ville gjemme seg inne i kaka. Det skremte heldigvis ikke damene :-)
De firbente gjestene så også ut til å trives i hverandres selskap. Her sitter Foxy på fanget til mammaen sin.
Trixie syntes det var spennende med både folk og dyr. Det var mest spennende med maten til Foxy. Denne var nemlig gjemt på badet. Det greide selvsagt den supernesen til Trixie å avsløre.
Siden vi alle er veldig kreative personer, har vi veldig mye stæsj til å lage fine ting. Vi hadde to egne bord der vi hadde stablet ting og tang. Det var muligheter for kortlaging, stempling, maling, decoupace med mer. Her er litt av det utvalget vi hadde:
Morgenen startet ganske kaldt, og det første assistenten og jeg måtte gjøre, var å skrape is fra det bordet som stod ute. Dette skulle nemlig brukes som arbeidsbord. Vi satte det inn på stua, og gjorde klart til hobbydamene.
Da dette var gjort, satte vi i gang med å lage Trines gulrotsuppe. Den er laget etter ei oppskrift jeg fant på nettet + noen egne selvvalgte ingredienser.
Her er oppskrifta:
Trines gulrotsuppe
4 gulrøtter
2 poteter
1/2 sellerirot
1 løk
2 hvitløksfedd
1 ss olje
12 dl grønnsaksbuljong (hønsebuljong går bra)
2 ss frisk, revet ingefær
2 ss frisk koriander (kan sløyfes)
2 dl creme fraice
salt og pepper etter smak
Stek og skjær gulrøtter, sellerirot og poteter i skiver. Surr alt i olje i panne. Tilsett buljongen og la suppa småkoke i ca 20 min. Ha i ingefær og koriander. Mos alt til en glatt suppe i foodprosessor eller lignende. Hell alt i en kjele. Rør inn creme fraice og smak til med salt, kayennepepper og nykvernet pepper.
I den utgaven jeg lagde økte jeg på med litt mer gulrot + at jeg la til paprika og blomkål. Man bruker de grønnsakene man selv ønsker. Jeg hadde creme fraicen ved siden av i stedet for å røre den inn. Det blir veldig dekorativt å ha den oppå suppen i skåla.
Eplekake, med epler fra egen hage, hadde vi laget dagen før. Dessverre var eplebåtene litt sjenerte, så de ville gjemme seg inne i kaka. Det skremte heldigvis ikke damene :-)
De firbente gjestene så også ut til å trives i hverandres selskap. Her sitter Foxy på fanget til mammaen sin.
Trixie syntes det var spennende med både folk og dyr. Det var mest spennende med maten til Foxy. Denne var nemlig gjemt på badet. Det greide selvsagt den supernesen til Trixie å avsløre.
Siden vi alle er veldig kreative personer, har vi veldig mye stæsj til å lage fine ting. Vi hadde to egne bord der vi hadde stablet ting og tang. Det var muligheter for kortlaging, stempling, maling, decoupace med mer. Her er litt av det utvalget vi hadde:
tirsdag 25. september 2012
"Tving meg ikke til å tenke - jeg får melkesyre i hjernen."
Med denne noe kryptiske overskriften, skal jeg si noe om holdninger - holdninger til det som er "annerledes" - det man ikke forstår.
I et heller ufint blogginnlegg, går Kari Jaquesson (kjent for sine trenings-og kostholdsråd) til angrep på Jørgen Foss, leder i Landsforeningen for overvektige. Med en blanding av formaning, kritikk og diagnostisering, er ikke hennes blogginnlegg mye annet enn et rent personangrep. Jeg synes det er trist og ille at hun debatterer på et sånt lavmål. Jeg ser at flere reagerer på hennes uttalelser, og regner med at det blir en debatt rundt dette.
Men Kari er ikke alene om å utvise uforstand og ufinheter mot det hun ikke kjenner. Dette er noe vi ser hver dag.
Vi ser det i forhold til mennesker med funksjonsnedsettelser, etniske minoriteter, ulike trossamfunn, personer med forskjellig legning.
Det er et hav av uforstand, fordommer og kritikk.
På nettet har alle mulighet til å uttale seg. Jeg registrerer at grensene for hva man kan si, hvordan man kan ordlegge seg og hva man kan tillate seg ikke er de samme på nettet som i det offentlige rom ellers. Det er andre terskler her. Det er ikke grenser for hva man kan tillate seg, og det er faktisk et tankekors.
Offentlige personer bør derfor gå litt i seg selv, og tenke over hvordan de ordlegger seg. De bør tenke gjennom hvilke signaler det gir - og hvordan det de sier kan ramme andre. Et godt råd kan være å tenke seg om to ganger før man skriver noe.
I et heller ufint blogginnlegg, går Kari Jaquesson (kjent for sine trenings-og kostholdsråd) til angrep på Jørgen Foss, leder i Landsforeningen for overvektige. Med en blanding av formaning, kritikk og diagnostisering, er ikke hennes blogginnlegg mye annet enn et rent personangrep. Jeg synes det er trist og ille at hun debatterer på et sånt lavmål. Jeg ser at flere reagerer på hennes uttalelser, og regner med at det blir en debatt rundt dette.
Men Kari er ikke alene om å utvise uforstand og ufinheter mot det hun ikke kjenner. Dette er noe vi ser hver dag.
Vi ser det i forhold til mennesker med funksjonsnedsettelser, etniske minoriteter, ulike trossamfunn, personer med forskjellig legning.
Det er et hav av uforstand, fordommer og kritikk.
På nettet har alle mulighet til å uttale seg. Jeg registrerer at grensene for hva man kan si, hvordan man kan ordlegge seg og hva man kan tillate seg ikke er de samme på nettet som i det offentlige rom ellers. Det er andre terskler her. Det er ikke grenser for hva man kan tillate seg, og det er faktisk et tankekors.
Offentlige personer bør derfor gå litt i seg selv, og tenke over hvordan de ordlegger seg. De bør tenke gjennom hvilke signaler det gir - og hvordan det de sier kan ramme andre. Et godt råd kan være å tenke seg om to ganger før man skriver noe.
lørdag 15. september 2012
Språklige reisetips
Med sine språklige ferdigheter, klarer nordmenn seg stort sett bra når de er i utlandet. Enkelte ganger kan det imidlertid gå litt fort i svingene når engelskkunnskapene er litt rustne.
I boka "Broken english spoken perfectly", finner vi en rekke eksempler på skandinavers mer og mindre heldige/uheldige forsøk på å gjøre seg forstått på engelsk. Boka er forfattet av Stewart Clark, og er utgitt på Frifant forlag.
Her er noen smakebiter fra den fantastisk morsomme boka:
Er svenske som var ute og kjørte bil, ble stoppet av engelsk politi. Til politiet sier han: "Excuse me, what is the fart limit ?"
Historien sier ikke noe om politiets reaksjon.
Det er flere historier fra England, og her kommer en til:
Tre nordmenn var på tur i England, og skulle ta taxi. To av dem satte seg i baksetet, og den tredje skulle sitte foran. I farten kom han ikke på at det var venstrekjøring i England, og var på vei til å sette seg på førersetet. Overfor sjåføren unnskyldte han seg med følgende: "Sorry, in my country the rat is on the other side."
Heller ikke her sies det noe om sjåførens reaksjon.
Om neste historie omhandler de samme mennene, vites ikke. Men følgende situasjon skal ha oppstått:
En mann uten kontanter på seg, skulle ta drosje i London. Han sier følgende til sjåføren:
"Do you take VISA ? I'm black, you see." Han oppdager da at sjåføren er svart, og skjønner at han har rota det til litt. For å rette opp det pussige inntrykket sjåføren måtte ha fått av sin passasjer, så sier han følgende. "You see, in Norway we call poor people black".
Så gjenstår det bare å si - som nordmenn i utlandet ville ha sagt:
Good weekend. Don't sit behind the rat if you are full - and don't break the fart limit.
I boka "Broken english spoken perfectly", finner vi en rekke eksempler på skandinavers mer og mindre heldige/uheldige forsøk på å gjøre seg forstått på engelsk. Boka er forfattet av Stewart Clark, og er utgitt på Frifant forlag.
Her er noen smakebiter fra den fantastisk morsomme boka:
Er svenske som var ute og kjørte bil, ble stoppet av engelsk politi. Til politiet sier han: "Excuse me, what is the fart limit ?"
Historien sier ikke noe om politiets reaksjon.
Det er flere historier fra England, og her kommer en til:
Tre nordmenn var på tur i England, og skulle ta taxi. To av dem satte seg i baksetet, og den tredje skulle sitte foran. I farten kom han ikke på at det var venstrekjøring i England, og var på vei til å sette seg på førersetet. Overfor sjåføren unnskyldte han seg med følgende: "Sorry, in my country the rat is on the other side."
Heller ikke her sies det noe om sjåførens reaksjon.
Om neste historie omhandler de samme mennene, vites ikke. Men følgende situasjon skal ha oppstått:
En mann uten kontanter på seg, skulle ta drosje i London. Han sier følgende til sjåføren:
"Do you take VISA ? I'm black, you see." Han oppdager da at sjåføren er svart, og skjønner at han har rota det til litt. For å rette opp det pussige inntrykket sjåføren måtte ha fått av sin passasjer, så sier han følgende. "You see, in Norway we call poor people black".
Så gjenstår det bare å si - som nordmenn i utlandet ville ha sagt:
Good weekend. Don't sit behind the rat if you are full - and don't break the fart limit.
tirsdag 11. september 2012
Papirløst.... you name it....
For noen tiår siden, snakket man om det pairløse samfunn. Man trodde at datateknologien skulle sørge for at man fikk et samfunn der det ikke var bruk for - eller bli brukt papir.
Vel...
Så feil kunne man ta.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange kilo papir som kommer inn i heimen i løpet av et år. Det er en ting med all pappen som blir brukt som emballasje. En annen ting er all reklamen som kommer i postkassen. Den alene må utgjøre ca 100 kilo i løpet av et år.
I tillegg så er det mye papir i form av kvitteringer, brev og annet papir som må oppbevares, sorteres og organiseres. Det er de tingene man legger til side når man mottar dem. De tingene man kanskje skal sortere i morgen. Det er de tingene som er de fem arkene som blir til fem kilo med ark. De tingene som akkumulerer i lynets hastighet. Og man utsetter - og utsetter. Skippertakmetoden i forhold til papirsortering er velbrukt, men bidrar til å skape frustrasjon i forhold til papirmengden.
Jeg sier stadig til meg selg at jeg må sette av faste tider til papirsortering. Hvis ikke kommer jeg inn i en ond sirkel. Men det er veldig vanskelig å etablere en praksis rundt dette.
Det får bli et nyttårforsett. Neste år. Kanskje.....
Vel...
Så feil kunne man ta.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange kilo papir som kommer inn i heimen i løpet av et år. Det er en ting med all pappen som blir brukt som emballasje. En annen ting er all reklamen som kommer i postkassen. Den alene må utgjøre ca 100 kilo i løpet av et år.
I tillegg så er det mye papir i form av kvitteringer, brev og annet papir som må oppbevares, sorteres og organiseres. Det er de tingene man legger til side når man mottar dem. De tingene man kanskje skal sortere i morgen. Det er de tingene som er de fem arkene som blir til fem kilo med ark. De tingene som akkumulerer i lynets hastighet. Og man utsetter - og utsetter. Skippertakmetoden i forhold til papirsortering er velbrukt, men bidrar til å skape frustrasjon i forhold til papirmengden.
Jeg sier stadig til meg selg at jeg må sette av faste tider til papirsortering. Hvis ikke kommer jeg inn i en ond sirkel. Men det er veldig vanskelig å etablere en praksis rundt dette.
Det får bli et nyttårforsett. Neste år. Kanskje.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)