Korona, sommer og ferie.

Selv om jeg har vært hysterisk forsiktig når det gjelder smitte, så ble det også min tur til å få korona. Jeg har isolert meg i lengre perioder, holdt avstand, brukt munnbind og spritet hender. Men når smittebølgene tok uante dimensjoner, så var det vel ikke til å unngå. 

Det skjedde selvsagt i inngangen til ferien, men jeg ble heldigvis mildt rammet. Hosten henger fremdeles i, og det tar alltid tid når jeg har vanlige forkjølelser også. 

Jeg fikk først en vanlig forkjølelse som ikke slapp taket. Den første uka på den, så tok jeg to negative koronatester. Etter 3 1/2 uke så ble hosten på denne forkjølelsen verre. Da tok jeg en koronatest, som viste seg å være positiv. 

Men nå er den pålagte isolasjonsperioden i forbindelse med smitte ferdig. Så jeg håper at jeg ikke utgjør en risiko for andre. Jeg isolerte meg i 8 dager for å være sikker. 

I sommer har jeg forresten investert i en platting med tilhørende rullestolrampe, slik at jeg kommer meg inn i Trixies hundegård. 

I hundegården har jeg også plantet to nye morelltrær og tre bringebærbusker. 

På plattingen har jeg også noen kasser med reddiker og gressløk.

Jeg har hatt variabel suksess med sesongens avling i hagen. 

Gulrota ser ut til å være fullstendig fraværende. Det samme skjedde i fjor, uten at jeg forstår hvorfor. 

Det ser ut til at det blir litt eple, rips, bringebær, reddiker. plommer, jordbær, chili, druer og jordskokk.

 Bruker ellers ferien til å lese litt bøker. 

Koronaåret

 2020 ble kjent som koronaåret.

Et virus endret hele verden. Liten tue veltet stort lass. 

For min egen del, så har jeg levd svært forsiktig siden mars 2020. 

Reiseaktiviteten har begrenset seg til nødvendige sykehusturer til Trondheim.

Bassenget har vært stengt i store deler av 2020 og 2021. Dette betyr at jeg ikke har trent i basseng siden mars 2020. Og dette kjennes i stor grad på  kroppen - i form av et stort forfall.

Det har også vært begrenset med turer til fysioen, da jeg har måttet utvise meget stor forsiktighet av hensyn til smittevern. Butikkturene er redusert til et minimum, men har nå kommet opp i en tur pr uke. 

Men nå er det lys i enden av tunellen, og det er forhåpentligvis ikke et motgående tog. 

Vaksinering er på gang, og man kan kanskje håpe at det etter hvert blir mulig å gi en klem til en venn. 

Energi - hvor er du ?

Jeg er nå inne i min andre ferieuke.

Mye av tida har gått med til soving.

I dag skulle jeg etter planen ta en sykkeltur. men i stedet ble det en tre-timers ettermiddagslur.

Etter en runde med brystkreft i fjor, så ble energinivået ganske redusert.

Jeg går og håper på at det bedrer seg, men så langt har forbedringen uteblitt.

Sier som Gjertrud: "Vi får håp at det bli likar i morra."

Vår

Kalenderen viser 21 mai, og årstiden kalles vår.

De trønderske værgudene er like stabile som en brunstig grevling, noe som medfører en del utfordringer når det gjelder å planlegge drivhussesongen og planting utendørs.

Også i år skal jeg satse på paprika og chili i drivhuset. Jeg kom litt sent i gang, så det blir spennende å se om avlinga blir bra. Jeg har kuttet ut noen sorter og lagt til noen.

Utendørs er det litt forandring. Da flere av epletrærne ble kraftig angrepet av mus vinteren 2017-2018, var jeg redd det kom til å bli minimalt med epler. Mus er gnagere - og de gomler gjerne i barken. Om de gnager hele veien rundt treet, så kan treet rett og slett dø, da det ikke får tatt opp næring.


Jeg bestilte derfor noen flere epletrær, og disse kom på høsten. De gamle epletrærne står på baksida av huset. De nye ble plassert på framsida av huset, men bortenfor hundegården og drivhuset.

Vinteren var ganske snørik, noe som medførte at elgen trakk ut av skogen og nærmere bebyggelsen. Den valgte også å beskjære mine nye trær. Det skjedde ikke med min velsignelse.

Heldigvis så ser det ut til at trærne likevel har klart seg ganske bra. Flere av dem har nå nydelige rosa blomster. Det spennende å se om det også kommer epler på dem allerede i år.

Jeg skaffet også to nye pæretrær, da et av de trærne jeg hadde også ble angrepet av mus.

Jeg har sådd jordskokk. Det smaker mye bedre enn potet.

Det blir vel også en liten gulrotåker. Jeg må jo ha egenprodusert vare når jeg skal lage min hjemmelagde gulrotsuppe.

Krysser fingrene for en fantastisk vår og sommer.

Fjoråret var litt strabasiøst, da jeg først hadde et halvår med kreft, og deretter et halvår der jeg ikke kunne kjøre bilen pga. at kjøreutstyret gikk i stykker og måtte byttes.

Chilisaus - type sterk !!!

I dag lagde jeg skikkelig sterk chilisaus med chili fra eget drivhus.

Jeg må innrømme at den ble kruttsterk. Jeg måtte derfor tilføre ekstra sukker i forhold til den opprinnelige oppskrifta. Dette skyldes ene og alene at enkelte av chilisortene er meget sterke.

Ifølge min søster, som etter såvidt ha berørt munnen med en teskje dyppet i chilisaus, så føltes det som å ha en kaktus i munnen etterpå. Og da hadde hun også drukket to glass vann og dempet med vaniljeis.

Har du likevel lyst til å prøve ?

Her er oppskrifta:

2 pink tiger chili
5 hot banana chili
1 neve basket of fire chili
1 liter ananasjuice
1 hvitløkshode
1200 gram sukker
1,5 dl eddik (7%)
5 ss maisenna
5 ss kaldt vann
litt olje

Gjennomføring:
Ta på plasthansker og briller/beskyttelsesbriller.

Skjær chili i småbiter og press hvitløk. Varm olje og fres hvitløk og chili noen sekunder. Tilsett juice, eddik og sukker og kok i 10 min. Mos med stavmikser.

Bland ut maisenna i kaldt vann og tilsett. Kok til det tykner.

Hell over i små bokser og frys ned, slik at du er godt forsynt med chilisaus resten av året.

22 juli

22 juli

Landet ble rystet i grunnvollene.

Og ondskapen fikk et navn

som påførte oss grenseløs smerte,

tårer, sorg og savn.

Hatet manifesterte seg 

ved at Quisling ble født på ny.

Målet var uskyldige ofre

som forsøkte å søke ly.

.

Lamslåtte stod vi tilbake

med tidløse ulegede sår.

Vi skal love aldri å glemme

om så det tar tusen år.

Vi har en plikt for de drepte

og for framtidas ufødte liv.

Vi skal hegne om håpet og minnet.

Det er håp i hvert frø og hvert siv.

Trine

Norges viktigste bygg

I juni deltok jeg på veteranleir på Utøya. Det var da 20 år siden jeg besøkte Utøya sist.

Det var et gjensyn som var fylt med mange følelser. Ikke minst på grunn av den grusomme terroraksjonen som var der for 5 år siden.

Det viktigste for meg med denne turen, var å se at Utøya var tatt tilbake. At Utøya var så mye mer enn åstedet for Norgeshistoriens verste massakre.

Det var selvsagt en stor klump i halsen da jeg stod på landsida og skuet ut mot øya. Det var et etterlengtet gjensyn.

Og jeg greier ikke helt å beskrive følelsen da jeg kjørte iland på øya. Jeg fikk ha med bil over, da jeg har behov for en stor mengde hjelpemidler for å bevege meg rundt og for å fungere i hverdagen. Så det var litt annerledes enn da jeg sist var her, og kunne komme meg dit gående. Men akkurat dette var en bagatell i den store sammenhengen.

Som en av de første ankomne, så hadde jeg mulighet til å ta en tur rundt på øya for meg selv. Og det var veldig fint. Bygningene lyste mot meg. Og jeg kjente at de var fylt med Utøyas sjel. Og selv om en del av bygningsmassen var erstattet av ny, så var det ikke tvil. Det var mitt gamle Utøya - som jeg alltid har elsket så høyt,

Og det var ubeskrivelig flott å treffe igjen gamle venner. Folk jeg stort sett ikke har sett på nærmere 20 år. Det var andre der som hadde hatt mye lengre fravær enn meg. Enkelte fortalte at det var 40 år siden de var på Utøya sist.

Og vi fant alle sammen hverandre på tvers av generasjonene. Det var en flott blanding av et møte med den nye Utøya og de minnene og den historien vi alle var del av på vår måte. Det var klemmer, latter, gråt, historier, minner, politikk og god mat. Det var sol, skyer, yr, plaskregn, torden og lyn. Det var solbrent hud, myggstikk og våte klær.

Noe av det første jeg valgte å besøke på øya, var minnestedet. Dette er et vakkert sted, der man har anledning til å sitte og minnes de vi mistet 22 juli i 2011. De kunne ikke ha funnet en vakrere og mer verdig plassering av dette flotte minnestedet. Jeg har grått ubeskrivelig mange ganger når jeg har lest navnene på de drepte. Og selvsagt kom tårene også nå, da jeg så navnene inngravert. Det var sterkere å se dette monumentet fysisk, enn å se det på et bilde. Kanskje ikke minst fordi det ble en så vanvittig sterk manifestasjon på tragedien. Og fordi enkelte navn framkalte noen ekstra følelser - blant annet på grunn av min egen tilknytning til Utøya. På leiren hadde vi en verdig og vakker minnemarkering her. En norsk utgave av "En sang til motet" (original : Mikael Wiehe, til norsk ved Gunnar Green), kunne ikke passet bedre. Verdig og vakkert.

Men det er et nytt bygg som jeg vil framheve spesielt. Det er Hegnhuset. Jeg vil beskrive det som Norges viktigste bygg. Dette er et bygg som skal ha en funksjon som et læringssenter. Bygget var ikke ferdigstilt da jeg var der, men blir ferdig i løpet av de nærmeste dagene. Her skal framtidige generasjoner få lære om det som skjedde den grusomme dagen for fem år siden. Deler av den gamle bygningsmassen er bevart inni Hegnhuset. Huset har også en meget sterk symbolikk. Utvendig er det over 500 søyler, som representerer alle personene som var på øya da terrorangrepet skjedde. Det er også 69 søyler som strekker seg helt opp mot taket. De representerer alle de som ble drept under angrepet. Jeg håper dette er et bygg som blir brukt svært aktivt. For vår verden viser med all tydelighet at det er et bygg det er behov for.

Jeg forlot Utøya med en sterk visshet. En visshet om at øya var tatt tilbake ,og at man på en verdig måte har hegnet om minnene om de vi mistet. Jeg opplevde en dyp og grunnlegende respekt. Uten denne, hadde ikke øya kunnet bli tatt tilbake.

Utøya vil alltid være i mitt hjerte. Og jeg vet at den også vil være det til framtidige generasjoner.