lørdag 16. juli 2016

Norges viktigste bygg

I juni deltok jeg på veteranleir på Utøya. Det var da 20 år siden jeg besøkte Utøya sist.

Det var et gjensyn som var fylt med mange følelser. Ikke minst på grunn av den grusomme terroraksjonen som var der for 5 år siden.

Det viktigste for meg med denne turen, var å se at Utøya var tatt tilbake. At Utøya var så mye mer enn åstedet for Norgeshistoriens verste massakre.

Det var selvsagt en stor klump i halsen da jeg stod på landsida og skuet ut mot øya. Det var et etterlengtet gjensyn.



Og jeg greier ikke helt å beskrive følelsen da jeg kjørte iland på øya. Jeg fikk ha med bil over, da jeg har behov for en stor mengde hjelpemidler for å bevege meg rundt og for å fungere i hverdagen. Så det var litt annerledes enn da jeg sist var her, og kunne komme meg dit gående. Men akkurat dette var en bagatell i den store sammenhengen.

Som en av de første ankomne, så hadde jeg mulighet til å ta en tur rundt på øya for meg selv. Og det var veldig fint. Bygningene lyste mot meg. Og jeg kjente at de var fylt med Utøyas sjel. Og selv om en del av bygningsmassen var erstattet av ny, så var det ikke tvil. Det var mitt gamle Utøya - som jeg alltid har elsket så høyt,

Og det var ubeskrivelig flott å treffe igjen gamle venner. Folk jeg stort sett ikke har sett på nærmere 20 år. Det var andre der som hadde hatt mye lengre fravær enn meg. Enkelte fortalte at det var 40 år siden de var på Utøya sist.

Og vi fant alle sammen hverandre på tvers av generasjonene. Det var en flott blanding av et møte med den nye Utøya og de minnene og den historien vi alle var del av på vår måte. Det var klemmer, latter, gråt, historier, minner, politikk og god mat. Det var sol, skyer, yr, plaskregn, torden og lyn. Det var solbrent hud, myggstikk og våte klær.

Noe av det første jeg valgte å besøke på øya, var minnestedet. Dette er et vakkert sted, der man har anledning til å sitte og minnes de vi mistet 22 juli i 2011. De kunne ikke ha funnet en vakrere og mer verdig plassering av dette flotte minnestedet. Jeg har grått ubeskrivelig mange ganger når jeg har lest navnene på de drepte. Og selvsagt kom tårene også nå, da jeg så navnene inngravert. Det var sterkere å se dette monumentet fysisk, enn å se det på et bilde. Kanskje ikke minst fordi det ble en så vanvittig sterk manifestasjon på tragedien. Og fordi enkelte navn framkalte noen ekstra følelser - blant annet på grunn av min egen tilknytning til Utøya. På leiren hadde vi en verdig og vakker minnemarkering her. En norsk utgave av "En sang til motet" (original : Mikael Wiehe, til norsk ved Gunnar Green), kunne ikke passet bedre. Verdig og vakkert.




Men det er et nytt bygg som jeg vil framheve spesielt. Det er Hegnhuset. Jeg vil beskrive det som Norges viktigste bygg. Dette er et bygg som skal ha en funksjon som et læringssenter. Bygget var ikke ferdigstilt da jeg var der, men blir ferdig i løpet av de nærmeste dagene. Her skal framtidige generasjoner få lære om det som skjedde den grusomme dagen for fem år siden. Deler av den gamle bygningsmassen er bevart inni Hegnhuset. Huset har også en meget sterk symbolikk. Utvendig er det over 500 søyler, som representerer alle personene som var på øya da terrorangrepet skjedde. Det er også 69 søyler som strekker seg helt opp mot taket. De representerer alle de som ble drept under angrepet. Jeg håper dette er et bygg som blir brukt svært aktivt. For vår verden viser med all tydelighet at det er et bygg det er behov for.



Jeg forlot Utøya med en sterk visshet. En visshet om at øya var tatt tilbake ,og at man på en verdig måte har hegnet om minnene om de vi mistet. Jeg opplevde en dyp og grunnlegende respekt. Uten denne, hadde ikke øya kunnet bli tatt tilbake.

Utøya vil alltid være i mitt hjerte. Og jeg vet at den også vil være det til framtidige generasjoner.












1 kommentar:

Unknown sa...

Takk for at du har skrevet så fint om Utøya! Anneli