fredag 18. desember 2009

Pepperkake-zoo

Pepperkaker hører jula til. Det samme gjør pepperkakehus.


I år fikk jeg lyst til å lage pepperkakehus. Men jeg hadde ikke lyst til å lage et helt ordinært hus. Derfor tok jeg og lagde en litt annen variant. Det har seg nemlig slik at jeg for noen år siden kjøpte noen fine kakeformer i Sveits. Dette var ikke de vanlige hjertene og nissene, men former av dyr. Det er sjiraffer, løver, elefanter, krokodiller og kenguruer. Med dette som utgangspunkt lagde jeg ganske enkelt en liten dyrehage. Resultatet ble ganske morsomt. Jeg regner med dette vil falle i smak hos barn som er glad i dyr :)


En liten elefant og to sjiraffer går tur.

In english:
Ginger biscuits belongs to the norwegian christmas. Many people also make houses that they put candy on. This year I have made one myself. I made a zoo with different animals. View the result at the pictures.

onsdag 16. desember 2009

Etterlyst....

I forbindelse med et ran av en butikk i Trondheim, er det sendt ut en spesiell etterlysning. To menn kjørte en bil gjennom et butikkvindu i et iherdig forsøk på å rane gullsmedbutikken. De fikk visstnok ikke tatt noe med seg, men vinduet gikk i tusen knas. Et overvåkingskamera fanget opp det hele. På filmen ser man en bil og to nisser. Og nå er man på jakt etter to nisser. Noen annen beskrivelse enn "nisse" foreligger ikke. Nissebanden er navnet de har fått. Det minner unektelig litt om B-gjengen i Donaldbladene.

I mange sammenhenger blir svarte biler av bilmerket Audi brukt i forbrytelser. Dette var intet unntak. Forskjellen var at her brukte man en rød Audi. Det må jo sies at det var en viss stil over forbrytelsen. Nisser kjører selvsagt rød bil - selv om det er slemme nisser.

Så - kjære mødre og fedre der ute: Ikke gå utendørs i nissekostyme på julaften. Kanskje kjører politiet forbi. Og da risikerer dere å bli hanka inn. Og da sitter dere der - med nisseskjegget i postkassen - på selveste julaften. Og hjemme sitter de stakkars håpefulle - som ikke skjønner hvor mor/far har tatt veien - eller hvor det blir av julenissen. I verste fall avslører barna den godt bevarte hemmeligheten om at nisser ikke finnes.

mandag 14. desember 2009

"Snakkes !"

Min lille niese er et sjarmerende barn med snakketøyet i orden. Hun er 1 1/2 år, og har etter hvert plukket opp en mengde ord. I helga stakk hun innom en tur da jeg besøkte mamma og pappa. Da hun skulle hjem igjen, hørte jeg henne rope fra gangen: "Snakkes" ..... :)

søndag 6. desember 2009

Verdens søteste barn

Verdens snilleste hund har blitt mamma til åtte nydelige jenter. Det var en lang og strabasiøs fødsel - og stakkars hundemor var sliten. Den første som ble født var en gutt. Men han døde dessverre - selv om vi fikk assistanse fra en dyrlege. De første fem jentene ble født torsdag kveld. I løpet av natta og morgenen kom det to til. Og rett etter at jeg kom dit, ble den siste født. Vi trodde hundemor skulle ut og tisse, men etter en to minutters tissepause kom hun bærende på den siste valpen. Hun var da blitt født ute. Til tross for en kald start, ser det ut til at det går bra med henne.

Hundemor er veldig omsorgsfull.





onsdag 2. desember 2009

Interiør......

På TV sender de stadig vekk programmer som handler om interiør. Det kan jo være spennende det.

Men jeg har lagt merke til en snodig ting. De engelske programmene skiller seg ut. Når de begynner å pusse opp, så ser det rommet eller det huset som skal pusses opp veldig stygt ut. Og da er det helt greit at de vil pusse opp. Men i nesten samtlige tilfeller, ser det verre ut etter at det er pusset opp enn det gjorde før.

I sta sendte de et program der de viste en leilighet eller et hus som ble pusset opp. Både stua og kjøkkenet endte opp i lys rosa. Fysj ! Hva er det de tenker på ? Vil de gi beboerne psykiske problemer ?

onsdag 18. november 2009

Solnedgang

Naturen kan by på fine opplevelser, og man trenger ikke alltid dra så langt for å få disse opplevelsene.

Dette bildet tok jeg da jeg var på besøk hos foreldrene mine en tur.

Nydelig solnedgang.

tirsdag 3. november 2009

Uten bremser.......

Jeg føler meg helt lost når jeg er uten bil.

Var så uheldig å miste bremsene på bilen i helga. Heldigvis skjedde det i garasjen - uten at bilen hadde fart. Men dette må jo fikses, og det tar noen dager. Håper at den er på hjul igjen i løpet av kommende helg. I mellomtida får jeg prøve å klare meg uten. Da er traxen god å ha. Permobilen er også sammen med bilen - og den savner jeg vel enda mer. Nå går det i manuelt innendørs.

Ja - ja. Trim blir det ihvertfall.

Når det gjelder jobb, så blir det å ta det meste over telefon denne uka. Har ellers alliert meg med ulike folk om skyss når det er nødvendig.

lørdag 24. oktober 2009

Harstad

Gjennom jobben blir det en del reiseaktivitet. Denne uka ble det en liten tur til Harstad. Fredag morgen var det strålende, klart vær. Den mektige naturen kan ta pusten fra noen og enhver.
Morgenstemning i Harstad. Dette var utsikten utenfor hotellet.
Hotellet var i samme bygning som kulturhuset. På mange hoteller er det vanlig at man har en utgave av det nye testamentet. På hotellet i Harstad hadde de noe mer. De hadde diverse andre bøker også - både romaner, diktsamlinger og barnebøker. Utrolig fint.
Flyturen fra Harstad til Bodø gikk fint, selv om propellene fra flyet støyet ganske mye. De naturopplevelsene jeg fikk på flyturen, var fantastiske. Vi passerte mektige fjellandskap - og var vitne til en nydelig solnedgang.
Bildene her yter ikke landskapet rettferdighet. Det er begrenset hvor god kvalitet det blir når man skal ta bilder gjennom et flyvindu.

tirsdag 20. oktober 2009

Strikkeprosjekt

Nå skal jeg begynne å strikke. Jeg har nemlig gått til anskaffelse av et lite morsomt strikkeverktøy. Dette verktøyet bærer navnet quick knit. Det er en plastsirkel der det står små pinner opp. Se filmsnutter på youtube her:

http://www.youtube.com/watch?v=w7kEzyQJBiw&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=ySwNeCjRVvg&feature=channel

http://www.youtube.com/watch?v=fpZwL2UUV_0&feature=channel

Det er år og dag siden jeg strikket. Nå blir det kanskje hjemmestrikkede sokker her. :)

fredag 25. september 2009

Demonstrasjonstog

I regi av ENIL (European Network on Independent Living), ble Freedom drive arrangert en strålende septemberdag i Strasbourg. Rundt 400 mennesker deltok i den ca to km lange marsjen/demonstrasjonen. Vi startet i en park, og målet var EU-parlamentet. Vi greide å skape ganske mye liv og røre med sang og slagord. "We shall overcome", ble avsunget flere ganger. Gjentatte ganger hørtes slagordene; "What do we want? Personal assistance - when do we want it? Now!" og "Nothing about us without us."

Det er ikke uten grunn at dem europeiske Independentbevegelsen annethvert år har dette arrangementet. Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever stadig å bli krenket - og fratatt de mest elemetære menneskerettigheter. Dette gjelder i hele verden - også i Europa - også i Norge.

Stadig blir mennesker med funksjonsnedsettelser plassert på institusjon. De får ikke bo hvor de vil. De blir tvunget til å bo sammen med andre med funksjonsnedsettelser. Og man kan da spørre; hvorfor skulle mennesker med funksjonsnedsettelser ha mer til felles enn andre mennesker - så mye til felles at de skulle måtte bo sammen ? I Europa foregår fremdeles institusjonsbyggingen for fullt. Det er skammelig.

I Norge skryter man av at vi skal jobbe for at unge mennesker med funksjonsnedsettelser ikke skal bo på sykehjem mot sin vilje. Likevel blir stadig unge mennesker plassert på sykehjem. Slik jeg ser det, så er det i praksis å bli plassert på sykehjem når man må bo i en såkalt omsorgsbolig som er i samme hus som et sykehjem - og der man deler betjening med sykehjemmet - og der ytterdøra blir låst klokka åtte om kvelden.

Det burde være en menneskerett å bo hvor man vil. Hva gjør det med et ungt menneske å bli plassert på sykehjem ? Har man tenkt på det ?

Når kommunens representant sier: "Det eneste tilbudet vi kan gi deg - du som har så stort assistansebehov - er en plass på sykehjem. Det blir for dyrt for kommunen at du skal ha assistansen i din egen bolig.", da mener jeg at man har gått for langt - og at man ikke har skjønt rekkevidden av det man sier.

Det er mulig det er billigere å sende en 30-åring på sykehjem enn å la vedkommende bo hjemme. Men har man tenkt på hva det betyr når man splitter opp en familie ? Har man tenkt på hva det betyr at pappa eller mamma ikke får lov til å bo hjemme lenger. Har man tenkt på hva det betyr når man tvinger ektefeller til å bo fra hverandre ? Har man tenkt på hva det vil si for en persons sosiale nettverk å bli tvunget til å bo på institusjon ? Hvilke konsekvenser får ikke det ? Og - hva koster ikke det - på kort og lang sikt......

mandag 7. september 2009

Høstdag

Den tradisjonelle høstdagen ved Haukvatnet ble avviklet på søndag. Det var strålende vær og 800 personer til stede. Det var en haug med aktiviteter man kunne prøve. Man kunne delta i konkurransen - der man underveis måtte svare på spørsmål. Man kunne også prøve diverse ballspill, pil og bue, sykkel, kajak, kano, robåt med mer.
Selv var jeg ute i Kajak. Det var veldig gøy. Det ble tur med dobbelkajak denne gangen. Min ropartner ville ikke prøve seg på en eskimorulle, men en annen person gjorde en for fotografens skyld. Her er bildene :
Prøvde også en liten båttur med robåt. Inne i naustet er det en personløfter som man kan bruke om man ikke kommer seg oppi båten på den tradisjonelle måten. Det fungerte veldig fint med personløfteren. Båten har et elektrisk opptrekk med en wire. Det styres med en fjernkontroll. Dette betyr at man ved svært lite assistanse kan komme seg oppi båten og ta en tur på egen hånd. Dette har jeg lyst til å ha på hytta.....




lørdag 5. september 2009

Institusjoner og institusjonalisering

Det er mange av oss som grøsser når vi hører ordet institusjon. Vi får da gjerne assosiasjoner til bygninger der man plasserer mennesker med fysiske og/eller intellektuelle funksjonsnedsettelser. Vi ser bilder fra institusjoner i Øst-Europa - der vi ser vanskjøttede, apatiske barn som lever under så grusomme forhold at vi knapt kan tro det - eller vi husker dokumetarer som gjelder forholdene som var ved norske institusjoner.

Jeg vil si litt om begrepet institusjon - og om institusjonalisering. Når det gjelder begrepet institusjon, så legger jeg mer i det enn det som mange tradisjonelt legger i begrepet. En institusjon er ikke bare en fysisk bygning av den karakter jeg har nevnt over her. Jeg mener det også er en institusjon om det er andre som helt eller delvis setter rammene for ens livsutfoldeøse, og man ikke selv har kontrollen over sitt eget liv og sin egen bolig. Dette kan være når man ikke får lov til å bestemme når man skal stå opp og legge seg, når man skal dusje - eller gå på do, hva man skal spise - og når man skal spise - eller hvem man skal omgås - og når man skal omgås dem.

Institusjonalisering har flere betydninger. I denne sammenhengen vil jeg legge en betydning til grunn. Den handler om å bli fratatt muligheten til å bestemme over de mest grunnleggende delene av livet. Det har et sterkt hemmende aspekt - da man blir frarøvet mulighetene til å styre de mest basale behovene. Man blir institusjonalisert i sin egen bolig om man må leve under slike rammevilkår. Alle som lever under slike rammevilkår blir i større eller mindre grad institusjonalisert - også de som ikke har en intellektuell funksjonsnedsettelse. Når man lever under slike rammebetingelser over lengre tid, så blir det desto vanskeligere å bryte ut av det mønsteret man er inne i - selv om man blir gitt muligheten til det.

HVPU (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)-reformen er ansvarsreformen i helsevernet for mennesker med intelletuelle funksjonsnedsettelser fra 1991 . Ansvaret for mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Institusjoner ble nedlagt, og de som hadde bodd der ble etter hvert flyttet over til boliger i hjemkommunene. På papiret fikk mange av de som hadde bodd i institusjon lov til å flytte inn i egne boliger. Mange hadde bodd i disse institusjonene mesteparten av sitt liv. Noen hadde mistet all kontakt med sin opprinnelige hjemkommune. Kjærester ble også med denne reformen tvunget til å bo fra hverandre - fordi de selv ikke fikk velge hvilken kommune de skulle flytte til.

Det er en kjensgjerning at det ble en stor grad av samlokalisering. Mange kommuner valgte å bygge boliger der de hadde en viss grad av samlokalisering. Det vil si at mange ble nødt til å dele fellesareler med vilt fremmede. Det ble også til at mange av disse boligene hadde en bemanningssituasjon som gjorde at beboerne måtte delta på felles aktiviteter - til tross for at de kanskje hadde totalt ulike interesser. Det er faktisk ingen selvfølgelighet at mennesker med intellektuelle funksonsnedsettelser nødvendigvis har samme interesser. Noen er interessert i fotball, noen er interessert i musikk, noen er interessert i film osv. Alle er forskjellige.

I praksis har vi i stedet for de store institusjonene fått miniinstitusjoner. De er der fremdeles i dag. Og det ser ut til at dette vil fortsette. Kommuner velger fremdeles denne samlokaliseringen - og de utvider den. Nå er gjerne 8 - 16 boliger samla. Man har fått omsorgsghettoer for mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser. Og det er få som taler disse menneskenes sak. Og de som forsøker, blir ikke hørt på. Men det er vel som det alltid er. Den som roper høyest, er den som får gjennomslag.

Mange mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser har behov for assistanse til de daglige gjøremålene. Selv om Norge er et rikt land med mange ressurser, så er det ikke en selvfølge at man får denne assistansen. I mange kommuner må man forholde seg til en dårlig kommuneøkonomi. Når man har et assistansebehov, så må man søke kommunen om å få dette behovet dekket. Kommunene har ulike løsninger og ulike tilbud når det gjelder dette. Det mest vanlige er at man får tilbud om tradisjonelle hjemmetjenester. I de vedtakene som blir fattet av kommunen - så har de ned til minste detalj beskrevet hvilket tilbud kommunen kan gi. Et vedtak inneholder gjerne detaljerte utregninger om hvor lang tid du får til assistanse til de basale behovene. Mange vil føle at vedtakene er utformet på en sånn måte at de føler seg som fanger i egne hjem. Jeg kjenner mange som har erfaringer med å leve under slike rammebetingelser. Det de har til felles, er at de opplever situasjonen som håpløs. Man kan jo spørre hva det gjør med en 20-åring å ikke kunne gå på kino fordi kommunen har bestemt at han/hun skal legge seg klokka ni. Det er ikke det beste utgangspunktet for å bygge og opprettholde et sosialt nettverk. Det er også frustrerende å måtte forholde seg til å ha mange fremmede mennesker inne i boligen - selv om disse personene er der for å assistere med ulike gjøremål. Det er for meg innlysende at det oppleves frustrerende når man i løpet av et år må forholde seg til mellom 50 og 100 ulike personer som skal assistere med å stå opp, legge seg, gå på do, dusje, spise osv.

BPA er en forkortelse for Borgerstyrt personlig assistanse. BPA er en alternativ måte å organisere tjenester på. Det er fremdeles kommunen som fatter vedtak om hvilke tjeneter man skal ha. Det er flere måter å organisere BPA på. En måte det er kommunen som styrer BPA-ordninga. Da er den enkelte selv arbeidsleder, mens kommunen er arbeidsgiver. En annen måte er at man selv både er arbeidsgiver og arbeidsleder. En tredje måte er å organisere det gjennom et andelslag. Da er man selv arbeidsleder - og andelsaget er arbeidsgiver. Det finnes flere slike andelslag. Det største er pr. i dag ULOBA. ULOBA blir drevet av personer som selv har assistansebehov. Det betyr at de selv har opplevd på kroppen hva det vil si å ha et assistansebehov. I en BPA-ordning er det den enkelte som selv ansetter sine assistenter. Det finnes også BPA-ordninger der den med assistansebehovet ikke selv kan være arbeidsleder. Dette kan f.eks. brukes når det er barn eller personer med intellektuelle funksjonsnedsettelser er den som har assistansebehovet. Det er i et rundskriv til Lov om Sosiale tjenester anbefalt at man har slike ordninger.

BPA har for mange betydd frihet. Men det er fremdeles mange som ikke har fått den friheten. Det er ingen selvfølgelighet at man får en BPA-ordning, selv om kommunene plikter å ha BPA som en del av sitt tjenestetilbud. Jeg skulle ønske kommunene så verdien i å gi flere mennesker mulighet til å ha en BPA-ordning.

Helt til slutt vil jeg si presisere at når jeg bruker begrepet fysiske og intellektuelle funksjonsnedsettelser i stedet for funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede, så er dette et bevisst valg fra min side.

fredag 4. september 2009

Ledninger

Bak TVn min bor det mange ledninger.

Det blir automatisk mange ledninger når man har mange elektriske duppeditter som er knytta til hverandre. I tilknytning til TVn, er det også en DVD-spiller, en videospiller og to bokser fra Canal Digital. Dessuten er det en trådløs router der + en boks for å knytte diverse kabler sammen. Flere av disse duppedittene går på strøm, i tillegg til å være knytta sammen med kabler.

Noen vil reagere på at jeg bruker begrepet duppetitt. I denne sammenhengen blir det brukt som en samlebetegnelse på ting som er bak TVn og som har kabler/ledninger. Det er ikke plass til det egentlige navnet på disse objektene i mitt begrepsapparat. Jeg fortrenger det automatisk.

Jeg har slangeskrekk - og regner med at dette er årsaken til at jeg også har aversjon mot ledninger. Å rydde i ledninger er litt av en jobb. Jeg synes det er nok å holde styr på ledningen til mobilladeren. Eller.... også her er det flere ledninger. Jeg har en lader til min private telefon og en til jobben. Dessuten er det en egen lader til bluetoothen.

Er det rart det blir mange ledninger - og slangefobien vedvarer......

torsdag 3. september 2009

Månen

Månen sett med min nye linse.

mandag 31. august 2009

Er jeg gammel ????

Er jeg gammel ?

På en eller annen pussig måte får jeg stadige bekreftelser på at jeg ikke lenger er 17 år. Bekreftelsen kommer gjerne når jeg ser gjennom gamle bilder sammen med venner. Og så tenker jeg tilbake. "Når var vi med på denne turen da ?... Oj det var i 89. Det er 20 år siden." Bekreftelsen kommer når noen sier : "LP - plate ? Hva er det for noe ?" (For de som er ukjent med begrepet: LP-plate var det man spilte musikk med før CD-platene gjorde sitt inntog.)

Men også ellers får jeg bekreftelser på at verden har gått videre. Jeg har i flere dager prøvd å få tak i atamon. Jeg driver og skal sylte agurker - og da har jeg bruk for det. Atamon er et konserveringsmiddel som blir brukt for å forhindre at syltetøy man lager selv ikke skal mugne. Det blir også brukt til f.eks. sylting av tomat eller agurk. I minst 4 butikker har ekspeditøren sett ut som et spørsmålstegn når jeg har spurt etter atamon. Og når jeg endelig har truffet på en person som vet hva det er, så har vedkommende sagt: "Vi hadde det før, men vi har slutta med det."
Og forklaringen er sannsynligvis at stadig flere kjøper ferdig vare. Stadig færre sylter selv. De har kanskje ikke tid til det. Det er ikke rom for det i vårt hurtigsamfunn - der alt skal skje med en gang.
Når stadig færre fører atamon, så blir også det produktet mindre tilgjengelig. Og da er det enda færre som tar seg bryet å lage hjemmelaget. Kanskje blir det en kunnskap som går i glemmeboka - og det er jo litt trist.
I nostalgiens navn har jeg under her et bilde av en flaske atamon. Denne greide jeg endelig å få kloa i etter å ha vært innom 5 eller 6 butikker. Dette brukte jeg til å konservere 2 glass med agurk fra min egen hage. Dette kan man se på det nederste bildet.
Og når jeg nå har fått kloa i dette konserveringsmidlet, skal jeg vokte det godt. Det er jo mulig jeg trenger det en gang. Ikke nødvendigvis til agurker eller syltetøy - men for selvkonservering. Det er holdbart til 2018.....




fredag 28. august 2009

Naturens nådeløshet

Naturen er nådeløs noen ganger. I dag fant jeg denne lille fugleungen død utenfor kjøkkenvinduet. Den har trolig kræsja med vinduet.

søndag 23. august 2009

Sommerminner

Bilder fra en sommer som går mot slutten. Lille søte Gråpus.
Hva er dette for ufin maner ? Rekke tunge til fotografen ?

Sommerfugl


Tørst humle.



lørdag 22. august 2009

Valgkamp

I valgkampens begynnende hete stiller man seg etter hvert et og annet spørsmål. Dagens spørsmål lyder som følger.

Hvorfor i all verden vil Krf gå i regjering med et parti som sier ja til aktiv dødshjelp ? Går ikke dette på de mest fundamentale prinsipper til Krf løs ?

mandag 17. august 2009

Skyte foto fra hofta

I helga var jeg på fotokurs. Det var inspirerende og kjempegøy. Her er noen av bildene jeg tok:






onsdag 12. august 2009

Dyrebart

På en gård skjer det mye spennende. Jeg bodde på et småbruk for mange år siden. Foreldrene mine bor der fremdeles.

Da jeg vokste opp, hadde vi mange ulike dyr. Det er fremdeles noen igjen.

Her er bukken med smokken. Jeg kan ikke erindre om han hadde noe navn, men husker at vi gav ham smokken til lillesøstra mi. Han tok godt imot den. Det kan man se på dette bildet. Da er han også i dukkevogna mi med et teppe rundt seg. Etter hvert vokste han fra smokken, og da begynte han også med et par rampestreker. Han hadde to favorittsysler. Det ene var å rive ned de nyvaskede laknene fra klessnora. Det andre var å løpe etter postmannen og stange ham.
Her er Lillepus. Han bor nå hos min søster, som bor rett ved mine foreldre. Lillepus er ganske foretaksom. Her er han i ferd med å klatre inn i traktoren. Han har nok ikke tenkt å kjøre den, men ser seg vel behag i det fine setet der. Her er hanen Fridtjof. På dette bildet galer han. Han er sjef for fem høner som følger ham i tykt og tynt. Han liker ikke at man kommer for nær hønene hans. Dem er det nemlig han som bestemmer over.




tirsdag 11. august 2009

Basse

Basse er en nydelig katt som bor hos min søster. Han er ung, nysgjerrig og veldig søt. Basse er litt annerledes enn de fleste andre katter. Den har en ekstra tå på fotpotene. Tilstanden kalles polydaktyli. Det er en arvelig defekt. Noen kaller katter med denne tilstanden for skipskatt. Det er en defekt som ikke volder katten besvær, men man må passe litt bedre på klørne enn hos andre katter.

Her møter Basse Zenta. De er veldig nysgjerrige på hverandre. Basse prøver å være sjef ved å stå på bakbena og hvese. Da blir Zenta desto mer nysgjerrig. Basse har møtt både Lillepus og Mickey. Basse og Lillepus klarer nå å være i hus med hverandre. Mickey er venn med Lillepus, men takler ikke den lille nykomlingen.

mandag 3. august 2009

Return to sender.....

I dag fikk jeg et brev fra Den norske kirke. Der stod det at jeg var registrert som medlem av kirka, og at jeg har anledning til å stemme ved kirkevalget i september. Det var også vedlagt en konvolutt i sendingen. Dette i tilfelle man likevel ikke skulle være medlem i kirka.

Denne har jeg valgt å bruke. Jeg fylte ut og skrev under på at jeg faktisk ikke er medlem. Jeg vedla også en post-it-lapp der jeg skrev at jeg skriftlig hadde meldt meg ut to ganger og at jeg håpte at de greide å registrere det denne gangen.

Alle gode ting er tre, sies det.

fredag 31. juli 2009

"Det regner. Hva skal vi gjøre ?"

På VG sine nettsider kan vi lese at det ble regn under Madonnas utekonsert i går kveld. En av VGs reportere skal endatil ha fått rosinhud pga regnet. Min kommentar til dette er at vedkommende reporter kanskje er litt for lite i kontakt med vann i utgangspunktet....

At det regner under en utekonsert, må man bare forvente. Dette er faktisk Norge. Det er ikke Sahara. Og om det skulle regne, så trenger man da ikke katastrofemaksimere. Man kan faktisk ha på seg klær. Personlig har jeg verken rydda bort regntøy, ullgenser, stillongs, ullsokker eller hansker/votter. Ikke fordi jeg har tenkt meg på utekonsert, men fordi jeg vet at man kan få bruk for disse klærne selv om det er sommer.

tirsdag 28. juli 2009

Glimt av sommer

I sommer har vi hatt noen kjempefine dager. Både mennesker og dyr har kost seg.

Jeg har tatt fram fotoapparatet og tatt noen sommerbilder.
Rakel holder farmors hånd. Rakel mater geitene.

Reven rasker over åkeren mens skjæra blir sint og prøver å jage den.
Reven dukker for å holde skjæra unna.Fuglen har fløyet og den nysgjerrige reven ser seg litt rundt. Hva skal han snuse på nå, tro ?

mandag 20. juli 2009

Eg hadde ein gong ein båt......

Var på hytta en tur i helga. Og der var ikke den lille røde båten min. Den hadde befunnet seg godt oppe på land. Den hadde vært godt skjult bak trær og busker. Likevel hadde noen tatt den. Vi så spor der de hadde dratt båten etter seg i gresset.

Ikke så gøy nei.

tirsdag 14. juli 2009

Frikort

Frikort er et tema som opptar mange med store utgifter til medisiner og helsetjenester. Når du har betalt egenandeler opp til et visst beløp, kan du få frikort. Det er Stortinget som fastsetter egenandelstaket. I år er egenandelstaket 1780,- kr. Når du har nådd dette taket, slipper du å betale egenandeler resten av kalenderåret. Sånn er det ihvertfall i teorien.....

Har du krav på og søker om frikort, får du kortet direkte hjem i posten, står det på NAV sine sider. For å få frikort, sender du egenandelskortet og/eller kvitteringene dine til ditt lokale trygdekontor - eller leverer det direkte dit. De sender så melding til NAV sentalt om at frikort kan sendes.

Sånn som systemet er i dag, så får man som kjent frikortet i posten etter at man har levert egenandelskortet sitt. Ordningen er relativt ny. Og jeg lovpriser den ikke. Jeg vil påstå at dagens system er veldig dårlig for personer med store utgifter til medisiner og helsetjenester.

De aller fleste som er i den situasjonen har stadige utgifter - og de har store utgifter. De risikerer derfor å ha store utgifter mens de venter på frikortet. De får selvsagt tilbake pengene ved å henvende seg til sitt lokale trygdekontor, men dette vil kunne bety mange ekstra turer til trygdekontoret for å få refundert utleggene fra de stadige utgiftene hvis det tar lang tid før man får frikortet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være fordyrende for samfunnet også - når de på NAV trygd må ta seg av fem-seks henvendelser i stedet for en - og at de må foreta fem-seks utbetalinger i stedet for en. Jeg har fått beskjed om at det er lang ventetid for å få frikort for øyeblikket. Jeg hørte at noen måtte vente i 4 mnd, men jeg vet ikke om det er tilfelle. I et tidsrom på 4 måneder er det ikke uvanlig at man har utgifter på flere tusen kroner.

For noen år siden, tok man med seg egenandelskortet og/eller kvitteringene til det lokale trygdekontoret når man var kommet over beløpsgrensen. Da fikk man med en gang utlevert frikortet i en liten plastlomme man kunne ha i lommeboka. Det man eventuelt hadde betalt over frikortgrensa, fikk man tilbakebetalt på kontoen i løpet av kort tid, uansett hvor stort eller lite dette beløpet er. I dag får man ikke refundert beløp under 50,- kr.

Når man får frikort etter dagens system, er det i form av et ark som ligner de øvrige utbetalingene fra NAV. Arket er brettet sammen med en perforert kant rundt. Når man får det, må man være forsiktig med å rive i perforeringen rundt det lille kortet. Det kan fort bli revet i stykker.

Akkurat nå savner jeg det gamle systemet. Og jeg synes nesten det hadde vært like greit å kunne betale inn 1780 kr den 1 januar, og få frikort automatisk. Da hadde jeg sluppet så mange runder. Ja - jeg må innrømme at jeg snakker for meg selv også i akkurat denne saken. Mens jeg har ventet på mitt frikort, har jeg hatt utgifter på rundt 1000,- kr. Dette er selvsagt utgifter som har kommet etter at jeg leverte søknad om frikort. Det er utgifter den siste måneden. Om jeg må vente i ytterligere tre måneder før frikortet dukker opp i min postkasse, så ser jeg ikke bort fra at det blir ytterligere et par tusen kroner.

Men nå hører jeg at et automatisk system er på trappene, slik at man slipper å drive og ta med seg på egenandelskort over alt og å drive å samle på kvitteringer. Håper dette trer i kraft så snart som mulig.

søndag 12. juli 2009

Maskulint design på hjelpemidler

De av oss som har hatt behov for tekniske hjelpemidler noen år, har ikke unngått å merke svingningene på hjelpemiddelmarkedet. Også i hjelpemiddelmarkedet har det etter hvert blitt et sterkt fokus på pris. Det er krav om innsparinger og kostnadseffektivitet.

Jeg har ikke noe problem med å forstå at man tenker økonomi. Men det er faktisk et aspekt med hjelpemidler som er svært viktig - og det er funksjonalitet. En rullestol er faktisk mer enn et sete med fire hjul på. Det er svært mange forhold som er viktige for at en rullestol skal være funksjonell. Det er man kanskje ikke klar over, om man ikke har behov for en rullestol selv.

En rullestol må tilpasses den enkeltes behov - og det er mange detaljer som må på plass. Man må f.eks. foreta målinger - og justere slik at rullestolen kan tilpasses til den enkelte. Ting man må ta hensyn til er : setebredde, setedybde, legglende, ryggstøttelengde, skrå på ryggstøtte, putetype, dekktype, cambring på hjulene, drivringtype (tykkelse, grepstilpasninger), fotstøttetype (mange typer) og stolens vekt .... for å nevne noe.

Når så mange ting må være på plass, er man avhengig av et hjelpemiddelmarked som ivaretar disse hensynene. Når man i prisforhandlingsrunder velger å ta vekk ulike rullestolmodeller, så er det en stor fare at det går på bekostning av funksjonaliteten. Hvis rullestolen fra firmaet X både kan fåes med rygg i en hensiktsmessig høyde og med lårlengde som er kort/lang nok, så er dette svært viktig for den enkelte.

Man kan risikere å måtte velge mellom en stol som har en ryggstøtte som fungerer - og en stol som har et fotstøttesystem som fungerer - hvis man ikke kan få en stol som ivaretar begge deler. Dette er svært uheldig. Bruker man en rullestol som ikke er tilpasset optimalt, risikerer man å få slitasjeskader - f.eks. i skuldre, armer, hender, nakke og rygg. Dette er i første rekke svært uheldig for den enkelte, som på denne måten får begrensninger i sin livsutfoldelse. Jeg vil våge den påstand at det er mye viktigere at en rullestol passer enn at et par sko passer. Skoene kan de fleste ta av seg når de kommer hjem. En rullestol derimot - brukes både ute og inne.

Jeg har valgt følgende overskrift: "Maskulint design på hjelpemidler".

Det er ikke uten grunn at jeg har denne overskrifta. Jeg mener at kjønnsperspektivet i hjelpemiddelmarkedet er ikke-eksisterende. Noen vil kanskje spørre om hvorfor vi skal tenke kjønn her. Jeg vil si at det er viktig at kjønnsperspektivet kommer inn også her. Jeg tror at dette perspektivet svekkes når rullestolmarkedet snevres inn i Rikstrygdeverkets prisforhandlingsrunder.

Mange jenter som har behov for rullestol, har problemer med å finne en rullestol som passer godt. Dette fordi rullestolmarkedet i langt større grad er tilpassa menn. Men det er faktisk ikke alle som er 178 høye og veier 70 kilo. Utvalget av rullestoler har i stor grad et maskulint design. I det legger jeg ikke at jeg savner rosa hjerter. Det jeg snakker om er utformingen - som faktisk i liten grad tar hensyn til det faktum at kvinner og menn rent fysisk skiller seg fra hverandre. Det er laget av menn og for menn.

Jeg kjenner flere kvinner som sliter veldig med å finne en rullestol som ivaretar deres behov. Jeg kjenner flere kvinner som sørger over at en stoltype som har fungert godt er tatt ut av markedet. Og det handler om funksjonalitet for de jeg har diskutert akkurat dette med.

Det man også skal være klar over, er at mange av de som sitter i rullestol har en medfødt tilstand eller en skadetype som gjør at kroppen avviker fra det som man kan kalle A4. Det er derfor det er så utrolig viktig at man har et rullestolmarked der man har mulighet til å gjøre individuelle justeringer slik at alle som har behov for rullestol får en rullestol som passer. Det må være mulighet for å få en rullestol om man er 145 cm eller 210 cm også. Det samme gjelder selvsagt også om man er tykk - eller om man er tynn. Individuelle tilpasninger er alfa og omega.

søndag 5. juli 2009

Mennesker på anbud

I dagens nettutgave av Dagbladet står det en artikkel om ei 19 år gammel jente med et omfattende assistansebehov.

http://www.dagbladet.no/2009/07/05/nyheter/helse/innenriks/7061107/

I kommunens jakt på et billigst mulig anbud, så har de lagt ut intime detaljer om den 19 år gamle jentas assistansebehov. I anbudsdokumentene omtales blant annet jentas personlige hygiene, toalettbehov og sosiale liv.....

SV-politiker Ivar Johansen reagerer på kommunens praksis i denne saken. Han har nå sendt spørsmål til byrådet og ber dem gå gjennom saken, og spør om de anser at denne anbudsutsettingen samsvarer med intensjonen og de faktiske vedtak fra bystyrebehandlingen. Johansen mener dette ikke er i samsvar med retningslinjene.

Jeg siterer videre fra artikkelen på Dagbladets hjemmesider:

"Bydelsdirektør i Grorud, Helge Jagmann, forteller at dette er normal praksis, og at det er viktig å få ut mest mulig detaljert informasjon, slik at de som gir tilbud, vet hva det handler om.

- Jeg vil presisere at det ikke legges ut informasjon som kan gjøre at personen kan identifiseres, sier Jagmann."

Jeg har faktisk et par kommentarer til dette :

Hvis det er så at man legger ut intime detaljer om en persons assistansebehov + kjønn og alder på nett - i et lett tilgjengelig anbudsdokument. Er ikke dette da identifiserbart ? Hvor mange 19-åringer er det med det assistansebehovet i den bydelen ? Det kan neppe være mange personer det er snakk om

Jeg stiller derfor spørsmålstegn ved personvernet her. Det eneste de har utelatt i anbudsrunden, er personenes navn. De kunne likesågodt ha skrevet navnene, siden at de har lagt ut så mange detaljer at de som er i stand til å legge sammen 2 + 2 kan finne ut av hvem anbudene handler om. Dette er svært grovt.

Det er fristende å spørre politikere og administasjon følgende spørsmål:
  • Hadde du satt pris på at kommunen hadde lagt ut sensitive opplysninger om deg selv på nettet ?
  • Hadde du likt at naboen din kunne lese om dine toalettrutiner ?
  • Hadde du likt at den nysgjerrige tanta di hadde kunnet lese om ditt sosiale nettverk på nettet ?
  • Hadde du likt at vennene til tenåringsungene dine hadde kunnet lese på nettet om hvor ofte og hvordan du dusja ?
Om du har svart nei på noen av disse spørsmålene:

Hvordan kan du da forsvare at man legger ut noen som helst andre sine opplysninger ?

Og vi kan kanskje trekke dette videre. Det har vært sååå mye snakk om man "ikke skal sette bestemor ut på anbud".
Neivel ?
Men nå har man satt 19 år gamle Aurora ut på anbud. Det er lite som tyder at hun blir den siste. Men det er sikkert utrolig lettvint og bekvemt å begynne med noen som ikke selv kan tale sin egen sak....

I Dagbladets artikkel sier Jagmann sier at de i anbudskampen vektlegger blant annet pris, sammen med kvalitet, faglighet og leveransedyktighet.

"- Pris er en vesentlig del av kampen, men bydelen er en offentlig etat som er pliktig til å legge kjøp av tjenester av verdier for over en halv million på anbud"

Her er vi kanskje ved den lille nøkkelen.

Pris.

Jeg ser at de har nevnt ordet kvalitet. Spørsmålet er kanskje hva man legger i ordet kvalitet. Spør du 10 politikere, så får du 10 ulike svar. Spør du 100 politikere, så får du 100 ulike svar.

Det er et par ting man ikke legger vekt på i denne anbudsdansen. Dette er frihet, trygghet og verdighet.

Det blir heller ikke tatt høyde for at mennesker er forkjellige. Vi har forskjellige behov og interesser. Mennesker med assistansebehov er en like uensartet gruppe som mennesker uten assistansebehov. Mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser er like forskjellige som mennesker uten intellektuelle funksjonsnedsettelser. Dette er det ingen som helst forståelse for, og det er utrolig provoserende.

torsdag 2. juli 2009

Spre blogglede

Guro og Joakim sprer Blogglede, så jeg slenger meg med dem!

Her er reglene for hvordan man gjør det:

REGLER:

1. Skriv DIN bloggadresse i kommentarfeltet under dette innlegget. Du kan også skrive inn en annen sin adresse hvis du ønsker det.

2. JEG lover å stikke innom ALLE bloggene som er skrevet opp.

3. JEG plukker ut 3 bloggere som jeg synes fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Hvorfor nettopp disse 3 fortjener det, ja det er opp til MEG å bestemme. Men det skal være en POSITIV oppmerksomhet. Kanskje jeg vil gi en gave til en av dem, eller skrive et koselig innlegg om en av dem, eller noe helt annet.

4. JEG skriver et nytt innlegg på min blogg om hvilke 3 bloggere jeg valgte ut, og kort om hvorfor nettopp disse ble mine utvalgte. Hva slags oppmerksomhet de får kan jeg velge om jeg vil publiserer eller ikke

5. DU kopierer disse reglene, og limer de inn på DIN blogg. Selvfølgelig gjennomfører du ALLE disse reglene. DU linker til den du tok disse reglene fra.

6. DU er nå med på å spre litt BLOGGLEDE!

De som ikke har blogg kan delta de oxo - bare skriv i kommentarfeltet så er dere med i "konkuransen"

Og lover - gleden skal være fiiiiin. Positiv overaskelse.

søndag 28. juni 2009

Uønsket besøk

Etter et uønsket besøk forleden dag, lagde jeg denne plakaten. Den henger nå på postkassen - rett ved ytterdøra. Say no more.....

fredag 26. juni 2009

Full rulle - med Frp bak rattet

Valgkampen er i full gang. Og forsalget på valgflesket er i gang. Det er bare det at det er ikke valgflesk. Det er valgsprit.

Fremskrittspartiet vil nemlig at norske bilister skal få kjøpe øl, vin og sprit på norske bensinstasjoner. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen vil endre loven slik at alkohol kan kjøpes på bensinstasjonene døgnet rundt. Det er Radio Norge som melder dette.

– Jeg tror ikke det vil føre til mer fyllekjøring. Jeg tror faktisk det vil være med på å styrke og utvide nordmenns omgjengelighet med alkohol på en positiv måte, sier Ellingsen.

Han legger til at det er et mål for Frp å øke tilgjengeligheten til alkohol.


Akkurat det har vi visst lenge..... Og det provoserer meg.


Å tillate salg av alkohol på bensinstasjoner er ikke bare uheldig. Det er også et hån mot alle dem som blir skadd eller drept i trafikken - og der alkohol er med i bildet.

onsdag 24. juni 2009

Den halvnakne sannheten.....

Fremskrittspartiets Helsebyråd i Oslo, Sylvi Listhaug, synes det er vanskelig å svelge at Skeive dager arrangerer en parade der folk ikke kler seg helt A4.

På hjemmesidene til Skeive dager, som er arrangør av paraden, omtaler de arrangementet på følgende måte: "Paraden er alltid Skeive dagers store høydepunkt da vi setter farge på byen." Det står også at paraden er åpen for alle. Dette betyr at hvem som helst kan delta i paraden. Etter paraden deles "Paradeprisen" ut, og man legger vekt på kreativitet, fantasi og skaperevne når man kårer vinneren. Prisen deles ut hvert år for å bidra til en spektakulær parade med farger, liv og røre.

Arrangementet har falt Oslos helesbyråd tungt for brystet. Hun uttaler nemlig følgende i følge Dagbladets nettsider.:

"For meg må homofile feste og feire når og hvor de vil, og mange har tydeligvis en voldsom trang til å markere seg. Men jeg tror ikke at det styrker saken deres når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater. Når grasrota rundt omkring i landet får se slike bilder, bidrar det ikke til større toleranse."

Jeg merker meg at hun er motstander av denne fredelige paraden - der de som deltar har det gøy - og de som ser på har det gøy. Det er trist at noen finner denne paraden provoserende på noen som helst måte.

Jeg skriver ikke om dette fordi jeg synes Oslobyråden er komisk. Holdningene hennes er mer triste enn komiske. Det at hun har de holdningene hun har, viser kanskje med all tydelighet at det er viktig at denne paraden blir avholdt. Jeg synes det er ille at en person som har hennes stilling har slike holdninger. Hun får bare holde seg hjemme den dagen den arrangeres, så hun slipper å bli eksponert for bar hud og glade mennesker.

Det er ikke bare i Norge det blir avholdt slike parader. I USA har det vært kjempestore tilsvarende arrangement. Selv deltok jeg i Stolthetsparaden for ca en uke siden. Den ble avholdt i Oslo. Stolthetsparaden er et arrangement for personer med funksjonsnedsettelser. Slagordet vårt var: Stolt - sterk - synlig. Og vi var 300 mennesker i vår parade. I Sverige hadde de - til sammenligning - parader i ca 10 svenske byer. Også i USA har de tradisjoner med slike parader. Norge er bare en nybegynner i parade-sammenheng.

Jeg er oppriktig glad for at det er mulighet til å avholde parader av dette slaget i Norge. De er nemlig viktige. Parader synliggjør - og er et viktig virkemiddel for inkludering og deltakelse. Det er viktig at minoriteter ikke blir usynliggjort og glemt. Er man usynliggjort er det også vanskeligere å få til inkludering og deltakelse. I parader er det synlighet og glede. En parade kan kanskje sammenlignes med en demonstrasjon. Men i motsetning til en demonstrasjon er det positive et viktig element. I en demonstrasjon er det nei. I en parade er det ja.

I noen land er det ikke en selvfølgelighet at man skal få lov til å avholde parader der minoriteter er i sentrum. Jeg vil bare nevne en nyhet fra i fjor. I Ungarn ble en parade med homofile angrepet av høyreekstremister:

"Høyreekstremistene kastet først egg, flasker og steiner mot homseparaden. Deretter gikk de over til å kaste molotovcocktails og kampesteiner på politiet som var utplassert for å beskytte deltakerne i paraden." (Kilde: Siste.no)

Dette er en veldig trist nyhet. Vold mot minoriteter er et kjent virkemiddel blant høyreekstreme. De går til angrep mot etniske minoriteter, mot mennesker med funksjonsnedsettelser og mot homofile. De er feige. De bruker vold. De går til angrep mot dem de oppfatter som svakere enn seg selv.

Og så er det en ting til: Jeg skjønner ikke helt hvorfor høyreekstremister er så motstandere av homofile at de velger å gå til angrep på dem. Hvilken trussel utgjør de homofile ? De homofile mennene tar ihvertfall ikke damene fra de høyreekstreme..... Men dette er vel kjennetegnet på de høyreekstreme - nemlig logisk brist.

Jeg håper at paraden i Oslo får mange deltakere. Husk at den er åpen for alle. Dette betyr selvsagt at heterofile kan delta. Jeg håper at alle som tar avstand fra byrådens uttalelser slenger seg med i paraden.

Sylvi Listhaug bruker begreper som "halvnaken" og "nesten helnaken" når hun omtaler deltakerne i paraden. Jeg vet ikke helt forskjellen på de to begrepene. Det jeg imidlertid er sikker på, er at det er Sylvi Listhaug som er avkledd. For det er den nakne sannheten som kommer fram her. Eller kanskje den halvnakne....

(NB: For ordens skyld: Jeg definerer IKKE Sylvi Listhaug som høyreekstrem.)

fredag 19. juni 2009

Jeg er blitt utfordret av Joakim.....

3 skamgode filmer:
Åndenes hus
A beautiful mind
Free Jimmy

3 uforskammet fine skuespillere:
Antonio Banderas
Denzel Washington
Hugh Grant


3 beste matretter:
Sushi
Biff med godt tilbehør
vietnamesiske vårruller

3 steder du vil reise til:
Kina
Japan
Cuba

3 ting du ikke klarer deg uten:
Oksygen
Venner
Familie


3 sanger/artister du hører på om dagen:
Björn Afzelius
Mikael Wiehe
Gatas parlament

3 ting du vil gjøre før du dør:
Redde verden
Se sola (det runde objektet som pleide å lyse før i tida)
Foreta en spennende reise til et fremmed land


3 ting andre kanskje ikke vet om deg:
Jeg har hatt en tam rev
Jeg har krangla med Jens Stoltenberg
Jeg har deltatt i OL


3 blogger du leser:
Joakims blogg
Annes blogg
Ivar Johansens blogg

3 ting som irriterer deg:
Fremskrittspartiet
Maur innendørs
En av NAVs underavdelinger - som har et navn som begynner på Hjelp


3 ting som gjør deg glad:
At venner har det bra
Et koselig postkort
At noen setter pris på det jeg gjør


3 blogger du utfordrer:
Tor Olav
Anne
Monica

onsdag 17. juni 2009

Sultne tyver

Trønderbladet skriver at noen har brutt seg inn i Støren kirke og stjålet skrinet med nattverdoblater. Hvor mange oblater som er savnet, vites ikke. Men det er vel på det rene at tyvene var sultne. Kanskje ventet de å finne Jesus i kirka. Han mettet som kjent flere tusen mennesker med to fisker og fem brød.

Tyvene ble trolig skuffet. Det står nemlig ikke noe om at det er funnet spor av Jesus der. Men de fikk ihvertfall med seg de små brødbitene - samt en hendig liten matboks. Vi kan bare håpe at de ble mette.

http://www.tronderbladet.no/nyheter/article1242445.ece

mandag 15. juni 2009

Er de ekte ???

Lørdag 13 juni ble stolthetsparaden avholdt i Oslo. Mellom 250 og 300 mennesker med funksjonsnedsettelser deltok. Slagordet var "Stolt - sterk - synlig !" Og det var ingen tvil. Det var både stolthet, styrke og synlighet.

Det er andre gang denne paraden arragneres. Også i år var det en suksess. Det var masse liv og støy - og teatergruppa Stella Polaris sørget for musikk og underholdning underveis.

Det var interessant å se publikums reaksjoner da vi passerte. Noen smilte. Noen så ut som levende spørsmålstegn. Vi kunne også overhøre ulike kommentarer, selv om vi underveis ropte slagord. En av kommentarene var ubetalelig. "De er jo så mange. Er de ekte ?".....

Det er kanskje ikke hver dag man ser flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser samlet på en gang. Det bør nok skje litt oftere. Og neste år er det en ny parade. Da skal folk få se at vi er stoltere, sterkere og langt mer synlig.

Her er et par bilder fra paraden. Nederst er også et bilde av meg.






Link med flere bilder : http://www.stolthetsparaden.no/

søndag 7. juni 2009

Fantastisk remix

Christian Ingebrigtsen har skrevet en sang på oppdrag fra Frp. Dette har ikke gått upåaktet hen, og flere har tatt seg den friheten å lage en remix av sangen. Gatas Parlament har laget en utrolig bra remix. Den må bare høres.

Fremtiden i dag remix med Gatas Parlament og Supa Sayed:

http://www.youtube.com/watch?v=CQo1lmxtVxw

fredag 5. juni 2009

Husmo-saken

I 1998 fikk Inge Husmo hjertestans på jobb. Hendelsen førte til at han fikk en alvorlig funksjonsnedsettelse og fikk et omfattende assistansebehov.

Helt siden Husmo fikk en funksjonsnedsettelse, har familien kjempet for retten til å velge hva hjelpa de mottar skal brukes til. Til nå har Husmo hatt sterke begrensninger i sin livsutfoldelse.

I 2007 søkte Husmo Randaberg kommune om å få assistenthjelp til å være mer sammen med barna. Det fikk han ikke.

I vedtaket fra 2007 begrunner Randaberg kommune avgjørelsen med:
«I fars fravær og manglende evne til å ivareta disse funksjonene, er det den andre forelderens ansvar å ivareta barnets omsorgsbehov fullt ut. Kommunen kan ikke erstatte tapte foreldrefunksjoner og foreldrerelasjoner, og er heller ikke pliktig til å gjøre det». Da staten, ved Fylkesmannen, støttet kommunens avgjørelse, valgte familien å gå rettens vei. De så simpelthen ingen annen løsning.

Mandag 8. juni skulle familien Husmo møte staten til forhandlinger i Stavanger tingrett, men onsdag trakk staten saken. Departementet dikterte Randaberg kommune slik at de fattet et nytt BPA-vedtak for Husmo. Det nye vedtaket sier at det er riktig og viktig at kommunen legger til rette for at han bruker BPA til å fylle farsrollen for barna sine.

Departementet dikterte Randaberg kommune slik at Husmo fikk flere BPA-timer til å fylle farsrollen:

"Målet er at vedkommende skal få et aktivt og mest mulig selvstendig og uavhengig liv gjennom å motta assistanse til å utføre dagliglivets gjøremål. Dette omfatter også assistanse til aktiviteter og samvær med familie og barn, som en naturlig del av hverdagen."

Departementet dekker også saksomkostningene.

Fornuften har endelig seiret. Inge Husmo får med dette anledning til å delta i sine barns liv. Han får anledning til å være far. Det er veldig gledelig at saken har fått dette utfallet.

Men det er så trist at det skal koste så mye tid og krefter - og så lang tid - før det andre ser på som selvfølgeligheter er på plass.

Man kan nå håpe at denne saken har skapt presedens.

torsdag 4. juni 2009

Værgudene må være gale

På kalenderen står det 4 juni. Det skulle man ikke tro med tanke på temperaturen. Det er kun fem grader ute, og det pøsregner. Siden jeg er ateist, kan jeg ikke be Gud om bedre vær. I stedet pakker jeg på meg stillongs, pledd, og drikker varm kakao for å holde varmen. Fyller også på varmeflaska.

Jeg er nødt til å legge inn et bilde av varmeflaska mi her. Den er en liten djevel eller demon. I full overbevisning om at en ny istid er nært forestående, velger jeg å varme meg på djevelen.

onsdag 3. juni 2009

Protestsanger

Under denne overskriften er det kanskje noen som tror jeg vil skrive om Björn Afzelius, Mikael Wiehe, Bob Dylan eller andre.

Akkurat i dag har jeg alternative protestsanger. Jeg har nemlig satt på DDEs juleplate. Noen vil muligens undre seg over at jeg kaller dette protestsanger. Svaret er enkelt. Det er en protest mot været. Det står 2 juni på kalenderen. På graderstokken står det 5 grader. (pluss) I morrest var det antydning til sludd.

Ser nå at jeg burde ha satt en ovn ut i drivhuset. Velger likevel å tro at min musikalske protest skal få værgudene til å skifte mening - slik at det blir litt varmere. Burde ha vært minst ti grader på dagtid ihvertfall.

Akkurat nå regner det. Og det er neppe min feil. Jeg har ikke dansa regndans. Jeg håper synderen leser dette og angrer.

Jeg avslutter med en liten solhilsen - og sier som Gjertrud Sand : "Vi får håp at det bli likar i morra".

mandag 1. juni 2009

Sånn går no dagan.....

Som noen av leserne her vet, så har ryggen min vært lite samarbeidsvillig en god stund. Et 10-dagersopphold på sykehuset på grunn av ryggsmerter resulterte blant annet i at jeg skal begynne med korsett. Det er ikke et supereksklusivt sexy korsett fra en eller annen snobbekleskjede. Det er faktisk laga i Estland og tilpassa på Ortopedisk verksted i Trondheim. Det har verken blonder eller roser. Det er svart og har litt blåfarge. Jeg legger ikke ut bilde av meg selv med korsettet her. Må skåne leseren for det synsintrykket.

Med korsettet kan jeg sitte oppreist uten å bruke så mye krefter på å sitte. Uten dette blir jeg vanligvis sittende for skeivt og får feilbelastninger. Korsettet skal ikke brukes hele tida, for det er fare for at muskulaturen skal svekkes. Jeg må derfor finne en hensiktsmessig balanse mellom bruk og ikke-bruk.

Jeg er også medisinert. Medisinen heter neurontin. I utgangspunktet er dette et preparat som brukes mot epilepsi, men det blir også brukt i smertebehandling, og da spesifikt i forhold til nervesmerter. Siden jeg har skader i nervesystemet, så kan det være hensiktsmessig å prøve dette en stund. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset, har jeg vært nødt til å øke medisindosen. Smertene er fremdeles ikke under kontroll. Jeg har relativt sterke smerter ennå. Foreløpig kan jeg ikke se å ha hatt nevneverdig effekt av medisinen. Og jeg angrer nesten at jeg tok en titt på lista over bivirkninger. Den var lang. Jeg har også fått tabletter mot kvalme. Når man har sterke smerter, så kan man bli plaget av kvalme. Jeg har slitt litt med det. Jeg er ganske irritert på smerteterskelen min. Den må være sinnsykt lav, siden jeg i det hele tatt ikke har opphold i smertesituasjonen. Selv ikke med aporex eller paralgin forte. Aporex er et middel mot sterke smerter. Det bør man ikke ta for mye av. Det er et a-preparat. Det er lett å utvikle avhengighet. Paralgin forte er et b-preparat, men også her er det fare for å utvikle avhengighet.

Den 8 juni skal jeg på MR. Resultatene får jeg når jeg skal til nevrolog den 16 juni. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er veldig spent på resultatet.

For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra låret. Den ene var ondarta. Jeg gikk til kontroll en gang i året i fem år etter at disse ble fjernet.

Denne gangen sitter smertene nederst i ryggen, og det har de gjort lenge. (mange måneder) Likevel kan årsaken til smertene sitte lenger nede. Og det kan bety at det har kommet nye svulster der disse ble fjernet. Dennet typen svulster har faktisk en tendens til å komme igjen. Og da er det et spenningsmoment om de er godarta eller ondarta. Det er heldigvis sjelden de blir ondarta.

Hvis det ikke har kommet nye svulster, så blir jeg stilt overfor en annen problemstilling. Da vil det bli vurdert å fjerne den svulsten i ryggmargen. Selv om den ikke har forandret seg og den er godarta, kan den teoretisk forårsake smertene. En operasjon her er ikke bare bare. Jeg risikerer varige lammelser om de tar den ut. Jeg risikerer også at smertene vedvarer - selv om de fjerner svulsten.

Men om valget faller på å ikke operere, vil jeg gatantert måtte forholde meg til sterke kroniske smerter. Og er det noe som er slitsomt, så er det smerter. Jeg er ganske lei av å ha smerter. Og jeg er lei av å proppe kroppen full av medisiner. Jeg blir sliten og ukonsentrert.

Jeg har ikke satt på pauseknappen på grunn av dette. Jeg har forsøkt å la livet gå sin vante gang. Jeg må bare tilrettelegge hverdagen i litt større grad enn før. Jeg må ta flere pauser når jeg jobber. Jeg var sykemeldt første uka etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Den uka som har gått har jeg jobbet både på dagtid og kveldstid. Jeg kjenner at det har blitt litt mye. Jeg skal se hvordan det går den uka som nå kommer. Da blir det stort sett jobbing på dagtid.

Sånn er ståa for øyeblikket.

torsdag 28. mai 2009

Min store sjanse.....

I avisa står det at det skal innføres kvinnelig verneplikt. Dette har jeg jo vært så (u)heldig å slippe unna tidligere - med bakgrunn i at jeg er jente. Heretter skal ikke det være noen hindring.
Jeg vet at ugifte barnløse kvinner tidligere kunne bli innkalt, men jeg har ikke fått noen innkalling ennå. Nå ser det ut at alle kan bli innkalt. Om det blir obligatorisk, så har det kanskje tilbakevirkende kraft, slik at alle kvinner som ikke har utført verneplikt nå blir satt til å utføre dette. Da vil jeg jo bli innkalt.

Om jeg blir innkalt, så åpner det for store muligheter for meg. Jeg har nemlig lyst på en terrenggående rullestol. Er jeg riktig heldig, så får jeg en skikkelig beltevogn som jeg kan dra på turer med. Jeg får den sikkert ikke med meg etter endt tjeneste, men hva gjør vel det ? Jeg får en unik sjanse til å komme meg ut i naturen - og kanskje til å se verden.

lørdag 23. mai 2009

Med rett til å dø ?

I Wikipedia kan vi lese følgende :

"Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse."

Eutanasi var nazistenes måte å demme opp for kritikk av deres holdninger til menneskeverdet. De omskrev drapene til "barmhjertige" handlinger. Over 200 000 mennesker med funksjonsnedsettelser døde i nazistenes T4-program. Man skulle tro at man hadde lært av historien, men det viser seg gang på gang at den gjentar seg.

Når det gjelder eutanasi, er vanlig å skille mellom aktiv og passiv eutanasi. Aktiv betyr at man handler slik at døden inntreffer. Passiv betyr å ikke hindre selvmord. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandlng. I praksis har mesteparten av den offentlige debatten dreid seg om aktiv eutanasi.

Leger, helsepersonell, jurister, politikere og andre diskuterer stadig vekk kriteriene for "barmhjertighetsdrap" på mennesker med enkelte diagnoser, sykdommer eller skader. Det eksisterer en utbredt oppfatning om at en del mennesker med f.eks. med funksjonsnedsettelser lever liv som er å sammenligne med "en skjebne verre enn døden".

Når det er snakk om aktiv eutanasi, eller aktiv dødshjelp som mange velger å kalle det, så er det mange som viser til Nederland. Dette er ikke uten grunn. Nederland er kjent for sin praksis på dette området. I 1984 ble forbudet mot aktiv dødshjelp opphevet i Nederland. I årene som har gått, har Nederland ikke bare akseptert aktiv dødshjelp. De har også stadig tilføyd nye ting på lista for hva som kan være grunnlag for aktiv dødshjelp.

I 2001 i ble det i Nederland vedtatt en lov som sier følgende:
”Loven gir barn mellom 12 og 15 år rett til å be om eutanasi, men det kreves samtykke fra foreldre for at eutanasi kan utføres i disse tilfellene. Dette til forskjell fra hva som er tilfellet dersom man er 16 eller 17 år. Da kan man selv bestemme, selv om loven slår fast at ens foreldre alltid må trekkes inn i diskusjonen om eutanasi”.

I forbindelse med parlamentets behandling av loven av 10. april 2001 sa den nederlandske helseministeren at man burde distribuere selvmordspiller til gamle. Dette er et synspunkt som har betydelig støtte blant legene (i Nederland), ettersom i underkant av en tredel av nederlandske leger mener at svært gamle som er livstrette, ensomme og plaget av fysisk forfall – men som altså ikke er syke – bør få legehjelp til å ta sitt eget liv

Disse opplysningene er sakset fra Tidsskrift for Den norske legeforening. Her er artikkelen:
http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=418582

For noen år siden kom det ut en bok. Den var skrevet av Henk ten Have og Jos Welie. Tittelen på boka var: "Death and medical power.An ethical analysis of Dutch euthanasia practice."

Om Henk ten Have her: http://www.umcn.nl/overhetumc/
Om Jos Welie her: http://chpe.creighton.edu/people/profiles/welie.htm

Forfatterne har en solid bakgrunn, og de har gjort grundige undersøkelser. Undersøkelsene har resultert i skremmende tall i forhold til Nederlands praksis når det gjelder aktiv dødshjelp.

Tallene viser følgende:

Av 140 337 registrerte dødsfall i 2001 var leger med på å avgjøre omstendighetene i 70% (98 200) av tilfellene. 6% av disse, 5 881 dødsfall, ble kategorisert som enten legeassistert selvmord (300) eller aktiv dødshjelp med pasientens samtykke (5 581). I tillegg var det 9 030 tilfeller av behandlingsavslutning der pasienten samtykket. Så var det ytterligere 1 644 tilfeller av aktiv dødshjelp og 9 400 tilfeller av behandlingsavslutning uten pasientens samtykke. Blant de resterende var det 35 420 tilfeller der legenes medvirkning forårsaket en sannsynlig, men ikke sikker fremskyndelse av dødstidspunktet, og 36 825 tilfeller der legenes medvirkning ikke hadde betydning for dette.

Om man hadde valgt den nederlandske modellen i Norge, ville dette ha resultert i følgende:
Anslagsvis 1 749 tilfeller av aktiv dødshjelp med pasientens samtykke og 515 tilfeller av aktiv dødshjelp uten samtykke.

Det finnes flere kilder som omtaler den Nederlandske praksisen. Jeg vil også vise til en artikkel som har stått i Dagbladet. Den finnes her : http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/02/16/158054.html

I denne artikkelen står det at Nederland er i ferd med å miste kontrollen på sin aktive dødshjelp.

Hvorfor har jeg skrevet om dette på bloggen min i dag ?


Jo, i dag har følgende skjedd. Fremskrittspartiet har som første norske parti vedtatt ja til aktiv dødshjelp. De vil vi skal se til Nederland.


Nederland er sikkert et fint land for turister. Men når jeg ser på Nederlands dødshjelpspraksis, så blir jeg skremt. Jeg har aldri vært noen tilhenger av Fremskrittspartiet. Ikke blir jeg det heller. Men deres syn på dødshjelp tar jeg mer avstand fra enn fra noe annet.

Jeg er sterk motstander av aktiv dødshjelp. Jeg er brennende opptatt av at mennesker må få aktiv livshjelp. Økt satsing på livskvalitet og livshjelp er derfor av aller største viktighet.

Jeg er redd for at aktiv dødshjelp skal bli en "lettvint" løsning man tyr til. Jeg advarer derfor på det sterkeste mot det.

fredag 22. mai 2009

Skal jeg stå opp i dag ?

Du stusser kanskje på overskriften ?

Vel.... jeg skal si litt om dagens begivenheter. Jeg stod opp klokka åtte. Det så ut til å bli en helt vanlig dag.

Assistenten min kom halv ni. Da så jeg rørleggerbilen utenfor til naboen. Vi trodde da at de kom til å stenge av vannet, og måtte bare forsikre oss om at det ikke skulle skje i min leilighet, siden jeg skulle bade. Vi fikk da forsikringer om at vannet (hovedkranen) ikke ble stengt før klokka ti. Jeg satte da i gang med å bade. Det var utrolig dårlig trykk, men jeg fikk da bada meg og vaska håret.

Jeg hadde et par ærend på City Syd og Plantasjen. Jeg tenkte likevel at jeg måtte forsikre meg om at de ikke måtte inn og bruke stengekranen i min leilighet. Jeg fikk da vite at det trengte man ikke. Jeg kjørte derfor til City Syd. Jeg rakk akkurat å pante flasker før jeg fikk telefon om at de måtte bruke min stengekran. Jeg måtte derfor kjøre hjem igjen. Jeg gjorde så - og overleverte reservenøkkelen til rørleggeren.

Jeg og assistenten kjørte deretter tilbake til City Syd. Vel inn i bygningen valgte vi å sette kursen mot Clas Ohlsson. Vi gikk derfor inn i heisen ved Egon. Idet heisen beveget seg nedover, utstøtte den en klagende jamrelyd. Endelig stoppet den. Døra gikk derimot ikke opp. Vi tok heisen opp og ned et par ganger, men døra gikk uansett ikke opp. Til slutt trykket vi på alarmen. Der var det ingen respons. Etter at vi hadde trykket på den fem ganger uten at det ble noen form for respons i heisens høyttaleranlegg, så valgte jeg å ringe 112. Dette er politiets nødtelefon. Jeg hadde selvsagt ikke lagt inn det ordinære nr. til politiet. Derfor så jeg ikke noe annet alternativ. Mannen i den andre enden var hjelpsom, slik at de på City Syd ble varslet. Endelig begynte en eller annen å gjøre noe med døra. Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke ble spesielt lett. Døra gikk bare litt opp. Den gikk nok opp til at man kunne få en knyttneve imellom. Nå er verken assistenten eller jeg så tynne at vi greier å forsere en bredde på ti cm, derfor måtte vi pent nødt til å bli der vi var. Vi ble etter hvert spurt om vi ville ha kaffe, men det hadde vi ikke lyst på. Etter en stund sa jeg til assistenten at vi kunne spørre om vi fikk cola. Og det spurte vi om. Og vi fikk kjapt to store glass med cola presset gjennom den åpningen som var der. Etter å ha sittet der i en liten evighet - kanskje tre kvarter - så greide de å åpne døra. Det var først når det kom noen flere mekanikere eller heismontører. Jeg rygget lettet ut - og assistenten ruslet lettet ut. Hun var ikke blitt kurert for sitt i utgangspunktet noe anstrengte forhold til heiser.

Vi satte oss da ved det bordet ved heisen for å drikke colaen i ro og mak. Og da kom det en hyggelig kelner med lunsjkuponger til oss. Vi sa selvsagt ikke nei takk til det, og valgte å bestille en lunsj bestående av røykelaks med tilbehør. Den var kjempegod. Men, vi vil nok heretter bestille mat på vanlig vis, for det er litt kjedelig å sitte i heisen og blomstre. Etter denne fine lunsjen gjorde vi diverse innkjøp på City Syd og på Plantasjen - uten at det skjedde flere uhell eller ulykker. Eller, det skjedde faktisk et lite uhell. Jeg krasja nemlig med dorullstativet på doen på City Syd. Stativet ble ikke skadd, men jeg mista dekselet på baklykta på stolen. Det er det imidlertid bare å sette på igjen.

Så satte vi nesen hjem. Vi kjørte, og ante fred og ingen fare. Da vi kom til den nest siste rundkjøringa, så ble vi overrasket av en dame som valgte å droppe vikeplikten sin. Det var assistenten som kjørte. Hun bremset som en gud. Det samme gjorde jeg. Alt foregikk i sakte kino. Heldigvis greide vi å stoppe. Vi unngikk en smell. Det hadde nok blitt toppen på kransekaka denne dagen. Tror egentlig jeg hadde fått et hysterisk latteranfall om vi hadde krasjet.

Da vi kom hjem, gjorde vi litt hagearbeid. Det skjedde ikke flere ulykker. Men vi trådde og spadde varsomt. Det hadde jo vært en veldig spennende dag, og vi ville ikke utfordre skjebnen.

Det begynner nå å bli ettermiddag. Assistenten har tatt helg, og jeg sitter på tå hev. Hører jeg et smell ? Hører jeg vann som drypper ? Dette er jo tydeligvis ikke min dag, så jeg velger å utvise forsiktighet resten av dagen.

Så, derfor kjære leser, har jeg den overskriften jeg har. "Skal jeg stå opp i dag ?" Det er nemlig en treffende tittel. Jeg er nemlig blitt smertelig klar over at en ulykke kommer sjelden alene. Og dette er kanskje en sånn dag man burde holde senga....

onsdag 20. mai 2009

På ønskelista

Når man er hos legen, så hender det av og til at man må legge seg på undersøkelsesbenken. Det er ingen enkel sak når det er en høy benk det ikke er mulig å regulere - og når man ikke er supersprek og man må ha assistanse til å komme seg opp på benken. Og når benken er så høy at den når meg midt på ryggen når jeg er i stående posisjon, da sier det seg selv at det blir en stor utfordring å komme seg opp i den høyden.

Jeg ønsker at det på alle legekontor var en høyderegulerbar undersøkelsesbenk. Det er ikke det spor gøy når man må bruke alle sine krefter på å komme seg opp på benken - og man må ha to personer som hjelper til i tillegg. Da føler man seg faktisk til bry. Man føler seg tung, svak og en smule hjelpesløs.

Alle leger må påregne å få pasienter med nedsatt mobilitet. Det burde derfor være en selvfølge at de hadde en benk som var regulerbar. Både i forhold til sin egen arbeidssituasjon - og for at det skal forenkle forflytningen til pasientene.

Jeg synes også det burde være en selvfølge at det var personløftere på alle legekontor. Det er faktisk en del mennesker som er avhengig av dette for å forflytte seg til en undersøkelsesbenk. Det hjelper faktisk ikke at benken er regulerbar om man har behov for assistanse til all forflytning.

Jeg skjønner at det koster penger, men det står uansett på min ønskeliste.

tirsdag 19. mai 2009

Oppstramming

Nå skal jeg strammes opp.

Jeg skal nemlig få korsett.

Nei !!!! Jeg skal ikke få et supersexy korsett med blonder og rosa hjerter.

Det blir nok et ensfarget korsett fra Ortopedisk verksted.....

Saken er at kroppen min er litt lealaus. Jeg har nemlig hypermobile ledd. Dette rammer også ryggsøyla. I praksis innebærer det at store deler av kroppen til stadighet er "ute av balanse". Dette innebærer at kroppen tror den er i kjempeaktivitet når leddene og ryggsøyla er ute av posisjon. Og jeg kjenner ikke når de er ute av posisjon, for jeg kjenner så og si aldri når det strekker. Når kroppen tror den er i kjempeaktivitet, så blir den også fort sliten. Kroppen vil så og si ikke få hvile når det er sånn. Med korsett vil jeg få litt mer stabilitet. Jeg skal begynne å bruke korsett til avlastning, slik at jeg får en mer korrekt sittestilling og kanskje litt mer overskudd og krefter. Jeg skal i praksis strammes opp litt.

Jeg fikk prøve et korsett hos fysioterapeuten da jeg var inne på sykehuset. Det var kun den siste dagen av oppholdet mitt der, og det passet ikke 100%. Likevel var det litt av en åpenbaring. Jeg slapp å bruke armene for å heise meg opp for å komme i posisjon. Det ble plutselig mye enklere å trille den manuelle rullestolen. En ny verden åpnet seg. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før ?

Det var utrolig bra at jeg luftet ideen for fysioterapeuten, som umiddelbart syntes at dette var en god ide. Jeg fikk også full støtte fra legene.

Jeg er spent på hvordan det vil fungere når det er tilpasset og ferdig til bruk. Jeg tror dette vil være til hjelp i hverdagen. Jeg må bare finne en balanse i forhold til bruken. Hvis jeg bruker det for lenge av gangen, vil det føre til svekkelse av musklaturen. Dette må jeg være bevisst på.

torsdag 14. mai 2009

Hjemme

Jeg er nå hjemme igjen etter litt over en uke på sykehus. Det er ikke forandringer i smertesituasjonen min, men jeg vil bli fulgt opp nøye. Jeg er satt på diverse medisiner for å holde smertene i sjakk.

Jeg skal på en ny MR. Denne gangen av høyre lår og kne. De var ikke helt fornøyd med verken røntgenbildene eller skjelettscintigrafien. Det var uklarheter der. Hvilke vet jeg ikke. For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra det låret.

Jeg skal tilbake på kontroll om en måned. Hvis det viser seg at man ikke gjør noen funn på denne MR-undersøkelsen og smertene vedvarer, da vil det bli vurdert å fjerne svulsten i ryggmargen.

Jeg er litt sliten nå. På en måte er det godt å komme hjem. Jeg håper bare smertebehandlingen vil fungere i løpet av den uka som kommer. Jeg skal trappe ned på smertestillende og øke en annen medisin.

onsdag 13. mai 2009

Kvakksalvere

Til en forandring så skriver jeg i dag to innlegg på bloggen min. Jeg kunne ikke dy meg. I kveld så jeg tabloid. Der satt det en person som satte sinnet i kok hos meg.

Personen bærer navnet Svein-Magne Pedersen. Han skal angivelig helberede mennersker ved bønn - over telefon - om de betaler 100,- kr. Han tilhører en eller annen sleip kristenfundamentalistisk sekt.

Jeg bare spør; Hvor kynisk, ond og spekulativ er det mulig å være ? Hvordan kan man få seg til å leke med livet til fortvilte, syke, desperate mennesker? Det er intet mindre enn kvalmt og infamt. At han ikke blir anmeldt etter Kvakksalverloven, er intet mindre en en stor gåte.

Det finnes ikke et fnugg av belegg for at bønnene til denne mannen skal være i nærheten av å kurere et eneste menneske for noe som helst. Han er rett og slett en utspekulert kjeltring som tjener seg rik på andre menneskers sykdom og fortvilelse. Det er intet mindre enn forkastelig.

Det som er så forbanna irriterende, er at det er klin umulig å sette denne mannen på plass. Han kommer jo bare med visvas om Gud og Jesus når noen stiller spørsmålstegn ved hva han driver med. Han ser jo på seg selv som en Guds stedfortreder på jorden. Det er rett og slett sykt. Mannen burde få behandling.

Radioaktiv

I går var jeg på scintigrafi. Det må ikke forveksles med scientologi.

Jeg fikk en sprøyte som inneholdt gammastråler visstnok. Dette betød at jeg ble en smule radioaktiv. To timer etter at jeg fikk denne sprøyta, så skulle de ta bilde av skjelettet mitt. Tror det tok ca et kvarter. Minna litt om en vanlig røntgen. Forskjellen var at det var en plate som bevegde seg sakte over meg under billedtakingen.

I dag fikk jeg svaret. De hadde påvist uklarheter på høyre lår og kne. Jeg vet ikke hva disse uklarhetene innebærer.

Jeg tok i dag vanlig røntgen av kneet og låret.

Nervesystemet mitt er veldig rart. Skulle ikke forbause meg om årsaken til de voldsomme smertene jeg har sitter i låret. Der hadde jeg en operasjon for 12 år siden. De fjernet da to svulster fra isjiasnerven. Den gangen satt smertene i forbladet. Nå sitter de i ryggen.

Jeg blir ihvertfall på sykehuset litt til. Tålmodigheten min får prøvd seg litt.

I sengen min har jeg fått en liten venn. Hun heter Kitty Pink og er en koselig liten tøypus som jeg fikk av Torill i går. Snille naboen min. :)

mandag 11. mai 2009

Trøtt som faen

Ligger fremdeles på sykehus. Ryggen er fremdeles vond. Jeg vil beskrive det som om en hyperaktiv demon danser jenka nederst i ryggen min. Jeg får sterke smertestillende tabletter. De hjelper stort sett, men ikke hele tiden. Blir utrolig sliten og utrolig trøtt. Det er utrolig hvor mye krefter som blir spist av smerter.

I dag skulle jeg trene med fysioterapeuten. Dette var en time etter at jeg hadde tatt lunsjdosen med smertestillende. Virkningen av disse tablettene slår inn etter ca en time. Jeg var jo helt i ørska da hun kom, og sleit med å holde øynene oppe. Vi ble raskt enige om at vi utsatte treninga til i morra. Det var sikkert nok for henne å kaste et blikk på mitt trøtte tryne.

Man har fremdeles ikke funnet grunnen til at jeg har så inni helvete vondt. Det er meget slitsomt at dette drøyer i tid. Tålmodighet er visstnok en dyd. Og jeg er trøtt som faen.

torsdag 7. mai 2009

Ser på utsikten

Forrige innlegg handlet om smerter. Smerter er vondt.

Hos meg ble det etter hvert veldig vondt. Jeg er for øyeblikket pasient på St.Olavs hospital.

Her er jeg på nevrologisk avdeling. De skal prøve å finne ut hvorfor jeg har fått ekstreme smerter i ryggen.

Får nå sterke smertestillende som tar mesteparten av smertene. Må innrømme at det er veldig slitsomt å ha smerter. Det tærer på kreftene.

Det blir så jeg er mye i senga og ser på utsikten. Jeg ser mot Kristiansten festning. Det er så fint å se på den når sola skinner på den.

Jeg er dessuten glad for at jeg har fått enerom her. Har også en slags datamaskin som er utstyrt med et noe begrenset Internett. Her er det også msn, så jeg kan sitte og skravle med folk.

Den fungerer også som TV. Men Kvaliteten på TV-skjermen er ikke så god. Tror kanskje det skyldes lysforholdene på rommet.

Jeg har ellers hatt æren av å være undervisningsobjekt for stundenter. Det er jeg stort sett alltid når jeg er innlagt på sykehus. Legene synes det er veldig gøy å vise dem folk med sjeldne diagnoser. Jeg må ha verdensrekord i testing av reflekser. Har veldig spenstige reflekser. Det er best å holde avstand, for å si det sånn.

Jeg venter nå på MR-undersøkelse nr 2. Det er nå bekkenregionen som står for tur.

PS. Gjester er alltid velkommen :)

mandag 4. mai 2009

Ryggsmerter

Har nå lenge vært plaget med store ryggsmerter. For sju uker siden, ordnet legen min henvisning til MR. På grunn av noe tull med skjemaet, ble henvisningen forkastet, og den måtte skrives på nytt.

Jeg har fremdeles ikke hørt noe på noen uker, og smertene bare tiltar i styrke. Dette er veldig slitsomt. Jeg har gått på paralgin forte i over en måned nå. De tar noe av smertene, men på langt nært alt.

Jeg er lei av å vente. Jeg vet at folk har sluppet unna med fire dagers venting for å få MR. Og nå har jeg venta i sju uker uten at jeg har hørt noe som helst om når jeg eventuelt får time.

Jeg er særlig lei fordi de vet at jeg har en svulst i ryggmargen som ikke er undersøkt på fem-seks år. Den er riktignok godartet, men fy flate hvor vondt det er nå.

Men når jeg har så inni helvete vondt så lenge, da må det være noe som lager den smerten. Smertene har tiltatt den siste uka. Jeg er grundig lei........

lørdag 2. mai 2009

Svineinfluensa

De siste dagene har store deler av nyhetsoppslagene dreid seg om svineinfluensa. Det er tilsynelatende hysteriske tilstander verden over på grunn av denne fryktede sykdommen.

Jeg reagerte med undring da jeg i dag så en artikkel i en nettavis. Artikkelen handlet om en amerikansk agent som arbeider i Obamas administrasjon. Det var agentens navn jeg hengte meg opp i.

Jeg siterer fra artikkelen på Dagbladets nettsider:

"For tidlligere Secret Service-mann, agent Marc S. Griswold i USA, har hverdagen raknet fullstendig etter at han kom hjem fra Mexico den 18. april med en mild hoste. Etter flere legebesøk fikk han påvist det som trolig er svineinfluensa."

Griswold, som arbeider for den amerikanske energiministeren, har vært i hardt vær etter at det ble avdekket at han har hatt svineinfluensa. Han er selv nå på bedringens vei, men skal ha bragt smitte videre til flere familiemedlemmer. Dette har ført til krangel innad i familien.

Her finner du hele artikkelen:
http://www.dagbladet.no/2009/05/01/nyheter/svineinfluensa/utenriks/innenriks/who/6012181/

At en person som bærer navnet Griswold har fått svineinfluensa er selvsagt bare morsomt på norsk. Det er nesten svinaktig morsomt.

onsdag 29. april 2009

Rock & roll

I disse dager avvikles Hjelpemiddelmessa. Dette er et arrangement som blir holdt annethvert år. Dette er et Mekka for personer med funksjonsnedsettelser. Her finnes det løsninger for det aller meste. Her kan man få testet ulike hjelpemidler. Her er det sykler, rullestoler, rullatorer, personløftere, senger, talehjelpemidler, synshjelpemidler, utstyr til trening - og mye mye mer. Om man har fundert på et praktisk problem, så kan man finne en løsning på dette problemet ved å besøke denne messa.


Slik ser det ut foran i bussen Freedom 1. Dette er stoltheten til Freedom express. Dette er en buss som har alle fasiliteter. Bussen kan ominnredes etter behov. Om 10 personer med elektrisk rullestol skal på tur, så er det mulighet for det. Vil du vite mer om Freedom express, så kan du besøke dem her : http://www.freedomexpress.no/

Denne rullestolen havnet kanskje på noens ønskeliste ? Selv synes jeg den ble en smule i overkant, da jeg har mer sansen for en rullestol som er litt mer diskret utformet. Det er uansett en litt søt stol som fortjener å bli tatt bilde av. Jeg har egentlig mistanke om at det er Märtha Louise som har designet den.

mandag 27. april 2009

Prisbelønnet fortidslevning

Nina Karin Monsen er filosof og forfatter. Hun har nylig blitt tildelt Fritt Ord-prisen. Hun er selvsagt i sin fulle frihet til å si hva hun vil. Vi har da ytringsfrihet i dette landet.

Hun er opptatt av barns oppvekst - og familiens rolle i vårt samfunn. På Dagbladets nettsider kan vi lese at hun har uttalt følgende:

"Lesbiske ser på mannen som en stut, en ren melkemaskin til bruk i avl. De oppsøker en helseklinikk for de få utvalgte donorer. Det mener jeg er rasehygiene på privat basis med bioteknologers hjelp. Slike kvinner nedverdiger seg selv og sitt barn. De lar barna starte livet med et handikap"

Jeg leser teksten en gang. Jeg leser den to ganger. Jeg sjekker datoen. Det er ikke første april. Jeg sjekker årstallet. Det står vitterlig 2009.

Siden det er ytringsfrihet her i landet, så vil også jeg benytte meg av den. Jeg vil beskrive hennes uttalelse som kristenfundamentalistisk, fordømmende og krenkende. Hun sier rett ut at lesbiske mødre er dårligere mødre enn andre. Å si at de lar barna starte livet sitt med et handikap er krenkende. Det menneskesynet Nina Karin Monsen her gir uttrykk for, det er ikke bare avlegs. Det er rett og slett hentet fra den mørke middelalder. For det første trekker hun i tvil lesbiske og homofiles kjærlighet til hverandre. For det andre trekker hun i tvil deres evne til å være gode mødre og fedre. For det tredje stigmatiserer hun barna som blir født i familier med to foreldre av samme kjønn. De er "født med et handikap". Og hva er et handikap i denne sammenhengen ? Er det ikke samfunnsskapte barrierer og holdninger - som Nina Karin Monsen selv er en bærer av ? Jeg synes ikke bare hun er på tynn is. Hun er på svært dypt vann.


Alle barn bør få en muligehet til å vokse opp i trygge omgivelser - og føle seg elsket. Jeg tror ikke at fasiten på en god oppvekst alltid er en mor og en far. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at et barn som vokser opp med to fedre eller to mødre kan ha det like bra som barn som vokser opp med en mor og en far. Hovedsaken er at foreldrene er glad i barna sine. Og hvorfor skulle barn av homofile og lesbiske være mindre elsket enn andre barn ? Og når man hører på retorikken hennes, så er det flere spørsmål man får lyst til å stille. For hun mener tydeligvis at det er en stor mangel når det ikke er en mor og en far til stede i barnets oppvekst. Hva så med alenemødre og alenefedre ? Skal man følge Monsens retorikk, må jo disse barna ha det enda verre. De har jo bare en person til å ta seg av dem. Og om det er sånn at barnet må vokse opp med begge foreldrene. Da kan det vel heller ikke være lov til å skille seg ?

Jeg vet at hun er motstander av kjønnsnøytral ekteskapslov. Dette med utgangspunkt i at ekteskapet som institusjon skal være truet. Dette er intet mindre enn latterlig. Tror hun virkelig at det blir flere som skiller seg fordi mennseker som gifter seg med noen av samme kjønn får lov til å gifte seg med hverandre ? Eller tror hun noen "skifter side" ? Hva i all verden er det å være redd for ?
Man skulle tro at en filosof var bedre i stand til å trekke slutninger - og være i stand til å tenke en hel tanke. Slik er det tydeligvis ikke. Cogito ergo sum........

torsdag 23. april 2009

Hagen min og drivhuset mitt

Det er endelig vår her. Da snøen forsvant, gikk det ikke lang tid før de første vårtegnene viste seg.
Jeg har ikke den helt store hagen. Den er et par kvardratmeter stor, og her er det god utnyttelse av plassen. På plena så jeg for noen dager siden noen røde prikker. Opp fra jorda kommer det rabarbra. Denne var veldig liten og søt, så jeg legger ut et bilde av den. Den kommer nok til å vokse seg større.
Rabarbra er en art som skal høstes ganske tidlig. Jeg regner med at det kan bli rabarbrapai, rabarbragrøt og rabarbrasuppe om ikke så veldig lenge.
Inne i drivhuset ser det fremdeles ganske tomt ut. Men snart skjer det ting der også. Jeg har nemlig sådd gulrot. Det blir spennende å se hvordan den trives i drivhus. Det har jeg ikke prøvd før.
Jeg har også sådd solsikker. Disse er foreløpig i krukker. Disse skal etter hvert settes i jorda rett utenfor verandaen. Solsikke er en plante som ikke krever så mye arbeid. Det er stort sett bare å sette et frø i jorda, så klarer den seg selv. I fjor prøvde jeg noen nye frø - og jeg fikk tre sorter solsikke. Jeg fikk gul, oransje og rød. Jeg har prøvd å så det samme i år. Alt er med frø fra fjorårets avling.
Jeg skal også så sukkererter, men velger å vente noen dager. Det er fremdeles ganske kaldt om natta.

mandag 20. april 2009

Drivhus 2

Jeg fikk et tips om at en butikk med navn Jula solgte drivhus. Dette virket spennende. Jeg tok derfor turen dit for å kjøpe et drivhus.

Lørdag var det tid for montering. Mamma var da på besøk, og hadde veldig lyst til å sette det sammen. Vi satte derfor i gang med montering. Vi fulgte monteringsanvisningen til punkt og prikke. Og det tok ikke lang tid før drivhuset tok form.


Da mine brødre kom litt senere på dagen, satte de drivhuset på plass der det skulle stå ute. De dro over plastteltet - og festet det med tau så det ikke skulle fly avgårde.


Drivhuset passet perfekt på plena mi. Og nå gleder jeg meg til å sette i gang med vårens, sommerens og høstens hageprosjekt. Drivhuset er 1,9 x 1,3 meter. På det høyeste er det 1,9 meter. Det er akkurat passe stort.
Hva som kommer til å vokse der, vil tiden vise. Det vil bli oppdateringer på bloggen.

tirsdag 14. april 2009

Navnet skjemmer stort sett ingen

De kongelige har vært ivrig diskutert for navnevalget på noen av barna sine. Men de er selvsagt ikke alene om å ha spesielle navn eller spesielle navnekombinasjoner på barna sine. Mange kjendiser velger spesielle navn på barna sine. Noen til og med så spesielle at folk flest ikke engang hadde brukt disse navna på kjæledyra sine.

På TV2 sine sider kan vi lese en nyhet, der en norsk glamourmodell er gravid. Jeg tillater meg å sitere fra siden:

"Linni og samboeren Bernhard er bombesikre på at de får en sønn. Og navnet er allerede bestemt.

- Jeg vet bare at vi får en gutt først og så får vi en jente. Først Dennis Bernhard og så Cindy Bianca. Berhard og Bianca, skjønner du? sier hun og smiler. "

Navnet skjemmer selvsagt ingen, og kjært barn har mange navn.

Det må være behagelig å sveve i vei på en Disneysky.....

søndag 5. april 2009

Drivhus

Nå er det ikke mer snø på verandaen. Den siste resten forsvant i går. Herlig. Det går mot vår.

Og jeg har fått et nydelig minidrivhus av mormor. Kjempefint. Fikk assistanse til å montere det. Nå er det klart til såing.