"Tving meg ikke til å tenke - jeg får melkesyre i hjernen."

Med denne noe kryptiske overskriften, skal jeg si noe om holdninger - holdninger til det som er "annerledes" - det man ikke forstår.

I et heller ufint blogginnlegg, går Kari Jaquesson (kjent for sine trenings-og kostholdsråd) til angrep på Jørgen Foss, leder i Landsforeningen for overvektige. Med en blanding av formaning, kritikk og diagnostisering, er ikke hennes blogginnlegg mye annet enn et rent personangrep. Jeg synes det er trist og ille at hun debatterer på et sånt lavmål. Jeg ser at flere reagerer på hennes uttalelser, og regner med at det blir en debatt rundt dette.

Men Kari er ikke alene om å utvise uforstand og ufinheter mot det hun ikke kjenner. Dette er noe vi ser hver dag.

Vi ser det i forhold til mennesker med funksjonsnedsettelser, etniske minoriteter, ulike trossamfunn, personer med forskjellig legning.

Det er et hav av uforstand, fordommer og kritikk.

På nettet har alle mulighet til å uttale seg. Jeg registrerer at grensene for hva man kan si, hvordan man kan ordlegge seg og hva man kan tillate seg ikke er de samme på nettet som i det offentlige rom ellers. Det er andre terskler her. Det er ikke grenser for hva man kan tillate seg, og det er faktisk et tankekors.

Offentlige personer bør derfor gå litt i seg selv, og tenke over hvordan de ordlegger seg. De bør tenke gjennom hvilke signaler det gir - og hvordan det de sier kan ramme andre. Et godt råd kan være å tenke seg om to ganger før man skriver noe.

Språklige reisetips

Med sine språklige ferdigheter, klarer nordmenn seg stort sett bra når de er i utlandet. Enkelte ganger kan det imidlertid gå litt fort i svingene når engelskkunnskapene er litt rustne.

I boka "Broken english spoken perfectly", finner vi en rekke eksempler på skandinavers mer og mindre heldige/uheldige forsøk på å gjøre seg forstått på engelsk. Boka er forfattet av Stewart Clark, og er utgitt på Frifant forlag.


Her er noen smakebiter fra den fantastisk morsomme boka:

Er svenske som var ute og kjørte bil, ble stoppet av engelsk politi. Til politiet sier han: "Excuse me, what is the fart limit ?"


Historien sier ikke noe om politiets reaksjon.

Det er flere historier fra England, og her kommer en til:

Tre nordmenn var på tur i England, og skulle ta taxi. To av dem satte seg i baksetet, og den tredje skulle sitte foran. I farten kom han ikke på at det var venstrekjøring i England, og var på vei til å sette seg på førersetet. Overfor sjåføren unnskyldte han seg med følgende: "Sorry, in my country the rat is on the other side."

Heller ikke her sies det noe om sjåførens reaksjon.

Om neste historie omhandler de samme mennene, vites ikke. Men følgende situasjon skal ha oppstått:

En mann uten kontanter på seg, skulle ta drosje i London. Han sier følgende til sjåføren:
"Do you take VISA ? I'm black, you see." Han oppdager da at sjåføren er svart, og skjønner at han har rota det til litt. For å rette opp det pussige inntrykket sjåføren måtte ha fått av sin passasjer, så sier han følgende. "You see, in Norway we call poor people black".

Så gjenstår det bare å si - som nordmenn i utlandet ville ha sagt:

Good weekend. Don't sit behind the rat if you are full - and don't break the fart limit.

Papirløst.... you name it....

For noen tiår siden, snakket man om det pairløse samfunn. Man trodde at datateknologien skulle sørge for at man fikk et samfunn der det ikke var bruk for - eller bli brukt papir.

Vel...

Så feil kunne man ta.

Jeg skulle gjerne visst hvor mange kilo papir som kommer inn i heimen i løpet av et år. Det er en ting med all pappen som blir brukt som emballasje. En annen ting er all reklamen som kommer i postkassen. Den alene må utgjøre ca 100 kilo i løpet av et år.

I tillegg så er det mye papir i form av kvitteringer, brev og annet papir som må oppbevares, sorteres og organiseres. Det er de tingene man legger til side når man mottar dem. De tingene man kanskje skal sortere i morgen. Det er de tingene som er de fem arkene som blir til fem kilo med ark. De tingene som akkumulerer i lynets hastighet. Og man utsetter - og utsetter. Skippertakmetoden i forhold til papirsortering er velbrukt, men bidrar til å skape frustrasjon i forhold til papirmengden.

Jeg sier stadig til meg selg at jeg må sette av faste tider til papirsortering. Hvis ikke kommer jeg inn i en ond sirkel. Men det er veldig vanskelig å etablere en praksis rundt dette.

Det får bli et nyttårforsett. Neste år. Kanskje.....

Dinner Dates

Det er søndag, og tid for å sløve litt foran TVen. Kanalen TLC står på, og jeg smågløtter på programmet.

Dinner Dates, heter det, og er et britisk program. Konseptet går ut på følgende: En person skal ut på date, og skal velge 3 dater ut fra fem menyer vedkommende blir forelagt. Vedkommende kommer hjem på date til de tre han/hun velger ut - og få servert det som står på menyen til den enkelte.
Til slutt velger vedkommende hvem som skal få en ny sjanse til date nr 2. I dagens program var det en mann som skulle date tre ulike damer.

Programmet kan være ganske morsomt, for de som står bak menyene har høyst ulike ferdigheter på kjøkkenet. Menyene kan høres veldig spennende ut, men det viser seg ofte at bak svært kreative menynavn, så befinner det seg ofte svært kjedelige retter.

Det som imidlertid var ganske morsomt i dagens episode, var den samtalen som foregikk ved middagsbordet hos den ene daten. Jeg siterer den her etter hukommelsen:

Dame: "Jeg trodde Praha var et land. Det er et land - er det ikke ?"
Mann: "Det er en by... Kan du finne Storbritania på et kart ?"
Dame: "Hvis det var et kart over Storbritania så."

Hva kan man trekke ut av dette ?

Her er min kommentar i sakens anledning:

Hvis man må ha kokebok for å vite hvordan man skal koke vann, kan man heller ikke forvente at man finner sitt eget land på et kart.

Høstens stemme

Vi har kommet til september, og årstida har skiftet fra sommer til høst.

Da jeg gikk tur med  Trixie i går kveld, hadde jeg varmedress på. For en som alltid fryser, er dette et naturlig valg. Til tross for bekledningen var jeg rimelig gjennomfrossen etter turen.

Da jeg kom inn etter turen, trakk jeg i onepiece og pledd. Det var veldig godt å kunne være inne. Ute gikk det fra kun regn - til mye regn og mye vind. På bordet hadde jeg varm kakao.

Etter hvert roet vinden seg, og jeg trodde at stormen hadde gått forbi. Pustet da litt lettet ut.

Klokka tre om natta våknet jeg av at det var rimelig stormfullt utendørs. Jeg trodde drivhuset skulle fly avgårde - selv om det er skrudd fast i plattingen ute. Jeg hadde uansett ikke hatt mye å stille opp med der ute, så jeg ble i senga.

Da jeg stod opp i morrest, var det med en viss grad av spenning jeg åpnet ytterdøra. Heldigvis stod drivhuset der det hadde stått kvelden før. Putekassen hadde derimor mistet lokket - og flyttet seg et par meter. Den ene søppelkassen hadde dessuten veltet.

Det har vært et ganske guffent vær hele dagen, og jeg ser på facebook at enkelte har måttet flytte på diverse gjenstander som har vært i bevegelse. I avisa er det dessuten bilder av båter og trampoliner som har vært på tur på egen hånd.

Jeg er så utrolig glad for at vi har fikset på fjøset i sommer - og gjort dette sterkere. Det har fått ny vegg - og vi har forsterket innvending og gjort bærekonstruksjonene mer solide.

Vi kan uansett konkludere med at når uværet er ute - er det best å være inne. Selv Trixie har konkludert med dette - og jeg vet at hun elsker å være ute. Nå slapper hun av på sofaen sammen med meg.