fredag 22. juli 2016

22 juli

22 juli


Landet ble rystet i grunnvollene.
Og ondskapen fikk et navn
som påførte oss grenseløs smerte,
tårer, sorg og savn.

Hatet manifesterte seg 
ved at Quisling ble født på ny.
Målet var uskyldige ofre
som forsøkte å søke ly.
.
Lamslåtte stod vi tilbake
med tidløse ulegede sår.
Vi skal love aldri å glemme
om så det tar tusen år.

Vi har en plikt for de drepte
og for framtidas ufødte liv.
Vi skal hegne om håpet og minnet.
Det er håp i hvert frø og hvert siv.



Trine







lørdag 16. juli 2016

Norges viktigste bygg

I juni deltok jeg på veteranleir på Utøya. Det var da 20 år siden jeg besøkte Utøya sist.

Det var et gjensyn som var fylt med mange følelser. Ikke minst på grunn av den grusomme terroraksjonen som var der for 5 år siden.

Det viktigste for meg med denne turen, var å se at Utøya var tatt tilbake. At Utøya var så mye mer enn åstedet for Norgeshistoriens verste massakre.

Det var selvsagt en stor klump i halsen da jeg stod på landsida og skuet ut mot øya. Det var et etterlengtet gjensyn.



Og jeg greier ikke helt å beskrive følelsen da jeg kjørte iland på øya. Jeg fikk ha med bil over, da jeg har behov for en stor mengde hjelpemidler for å bevege meg rundt og for å fungere i hverdagen. Så det var litt annerledes enn da jeg sist var her, og kunne komme meg dit gående. Men akkurat dette var en bagatell i den store sammenhengen.

Som en av de første ankomne, så hadde jeg mulighet til å ta en tur rundt på øya for meg selv. Og det var veldig fint. Bygningene lyste mot meg. Og jeg kjente at de var fylt med Utøyas sjel. Og selv om en del av bygningsmassen var erstattet av ny, så var det ikke tvil. Det var mitt gamle Utøya - som jeg alltid har elsket så høyt,

Og det var ubeskrivelig flott å treffe igjen gamle venner. Folk jeg stort sett ikke har sett på nærmere 20 år. Det var andre der som hadde hatt mye lengre fravær enn meg. Enkelte fortalte at det var 40 år siden de var på Utøya sist.

Og vi fant alle sammen hverandre på tvers av generasjonene. Det var en flott blanding av et møte med den nye Utøya og de minnene og den historien vi alle var del av på vår måte. Det var klemmer, latter, gråt, historier, minner, politikk og god mat. Det var sol, skyer, yr, plaskregn, torden og lyn. Det var solbrent hud, myggstikk og våte klær.

Noe av det første jeg valgte å besøke på øya, var minnestedet. Dette er et vakkert sted, der man har anledning til å sitte og minnes de vi mistet 22 juli i 2011. De kunne ikke ha funnet en vakrere og mer verdig plassering av dette flotte minnestedet. Jeg har grått ubeskrivelig mange ganger når jeg har lest navnene på de drepte. Og selvsagt kom tårene også nå, da jeg så navnene inngravert. Det var sterkere å se dette monumentet fysisk, enn å se det på et bilde. Kanskje ikke minst fordi det ble en så vanvittig sterk manifestasjon på tragedien. Og fordi enkelte navn framkalte noen ekstra følelser - blant annet på grunn av min egen tilknytning til Utøya. På leiren hadde vi en verdig og vakker minnemarkering her. En norsk utgave av "En sang til motet" (original : Mikael Wiehe, til norsk ved Gunnar Green), kunne ikke passet bedre. Verdig og vakkert.




Men det er et nytt bygg som jeg vil framheve spesielt. Det er Hegnhuset. Jeg vil beskrive det som Norges viktigste bygg. Dette er et bygg som skal ha en funksjon som et læringssenter. Bygget var ikke ferdigstilt da jeg var der, men blir ferdig i løpet av de nærmeste dagene. Her skal framtidige generasjoner få lære om det som skjedde den grusomme dagen for fem år siden. Deler av den gamle bygningsmassen er bevart inni Hegnhuset. Huset har også en meget sterk symbolikk. Utvendig er det over 500 søyler, som representerer alle personene som var på øya da terrorangrepet skjedde. Det er også 69 søyler som strekker seg helt opp mot taket. De representerer alle de som ble drept under angrepet. Jeg håper dette er et bygg som blir brukt svært aktivt. For vår verden viser med all tydelighet at det er et bygg det er behov for.



Jeg forlot Utøya med en sterk visshet. En visshet om at øya var tatt tilbake ,og at man på en verdig måte har hegnet om minnene om de vi mistet. Jeg opplevde en dyp og grunnlegende respekt. Uten denne, hadde ikke øya kunnet bli tatt tilbake.

Utøya vil alltid være i mitt hjerte. Og jeg vet at den også vil være det til framtidige generasjoner.












torsdag 9. juni 2016

Rikt dyreliv

 Det er et rikt dyreliv i nærmiljøet mitt.  I vår fikk jeg noen nye naboer rett over veien. Det var 6 hegrepar.
 De vet å sette sitt preg på omgivelsene sine. De kan være ganske støyende.
Den som imidlertid sørger for mest støy, er denne kråka. Den burde få seg en lyddemper.

fredag 24. juli 2015

Utøya

Det er i sommer 4 år siden de grusomme terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya.

AUF har hele tiden sagt at de skal ta Utøya tilbake. Om få dager skal AUF igjen ha sommerleir på Utøya. De skal ta Utøya tilbake. Dette har nok vært en utrolig krevende prosess - der det har vært nødvendig å ta mange hensyn. Mitt inntrykk er at dette har blitt håndtert på en forbilledlig måte.

Det vi aldri må glemme, er at det ikke var Utøya som tok liv denne dagen. Det var terroristen. Jeg mener derfor at det er riktig og viktig å ta øya tilbake. Noe annet ville være å la terroristen vinne.

Men det vil ta tid. Utøya vil ikke bli det samme.

Jonas Gahr Støre har rett når han sier at tiden ikke leger alle sår. Noen sår vil aldri gro. For de som opplevde terroren på nært hold, som var truet på livet, som opplevde å miste sine venner eller nærmeste, som opplevde frykten for å miste sine, for dem vil sårene aldri gro. De vil ha en sorg og en smerte hinsides enhver fatteevne. Og de påligger oss som samfunn å ivareta dem på best mulig måte. For vi må ikke glemme at de har sin sorg og sine smerter hver dag hele året.

AUF skal ta Utøya tilbake. Første steg på veien tar de nå i år. Jeg håper inderlig at sommerleiren blir en god opplevelse for alle de som skal delta.

Jeg håper de får gode debatter i bakken, allsang rundt leirbålene, inspirerende verksteder, moro i arbeidsgjengen, streiker og demonstrasjonstog, ville fotballkamper, stive priser i kiosken, evig jakt på røykvender, vafler i nattkafeen, turer på kjærlighetsstien, våte sko, kaldt vann i dusjen, minner for livet og inspirasjon til å fortsette arbeidet for en bedre og mer rettferdig verden.

Jeg har selv deltatt på mange sommerleire, kurs og møter på Utøya. Det begynner å bli noen år siden nå, men et tresifret antall bilder i diverse album vitner om at jeg har vært der. Og det er mange minner som er lagret, og som ikke er festet på film.

Bildet under tok jeg på Utøya i 93. Banneret er laget i forbindelse med demonstrasjoner i Hedmark etter at høyreekstreme satte sitt preg på området. Banneret ble etterpå tatt med på Utøya.

I mine verste mareritt hadde jeg aldri sett for meg det som skulle ramme mitt ungdoms paradisøy.



Kampen mot ekstremisme har aldri vært viktigere. Og Utøya er en viktig arena for kampen for rettferdighet - mot intoleranse, rasisme, undertrykkelse og hatkriminalitet.

Utøya - alltid i mitt hjerte,

torsdag 23. juli 2015

Oppussing stue

Etter at veggseksjon og apotekerdisk ble malt tidligere i år, så jeg hvor mye litt maling kan utgjøre. Jeg fikk da lyst til å gjøre noe med selve stua. 

Dette var et noe tidkrevende prosjekt, noe jeg var fullstendig klar over. 

Jeg måtte male i tre etapper, da jeg måtte ta hensyn til møblering og mulighet for å bruke selve stua mens maling pågikk. De tre veggene ble dermed malt i hver sin uke.

Og jeg kan love at ting tar tid. 

Først måtte bilder, dekor og gardiner tas ned. 

Deretter ble den første veggen vasket. Og det var veldig skittent.

Som det første bildet viser, så har panelet mørknet veldig i de snart 4 årene jeg har bodd her.  

Når vask av vegg var ferdig, så bestod neste etappe av å påføre maskeringstape. 

 Deretter var det klart for påføring av grunning. Denne grunninga har integrert kvistlakk, og ble påført i to lag.

 Sofaen ble tildekket av plast, slik at vi ikke skulle søle maling på den. Trixie syntes det var veldig skummelt med den plasten, men torde etter hvert å legge seg i sofaen.
 Og så var det klart for maling. Denne ble også påført i to strøk.
 Så kunne vi henge opp bilder.
 Hylla i hjørnet fikk "ny" pynt, slik at den kunne stå i stil med det fantastiske bildet til venstre. Det er bilde av min oldemor Helga som melker en ku. Rammen er laget av min søster, Nina. Den består av fjøler fra fjøset her.
 Det funka fint med hvit vegg bak veggseksjonen.
 Så ble putene dandert i sofaen.

lørdag 25. april 2015

Litt oppussing

Jeg har både mange vinduer og god belysning på stua.

Men i og med at jeg har panel på vegger og tak - og helt mørk laminat på golvet - så kan det bli litt mørkt. Spesielt når det er meget overskyet ute.

Jeg har derfor hatt et lite prosjekt i noen uker - nemlig oppussing av veggseksjon.

Og tro meg - dette var tidkrevende arbeid.

Første fase bestod i å rydde ut av seksjonen. Man kan nesten lure på de fysiske lovene her, men det må være en egen fysisk lov for plass i veggseksjoner. Det tok tid å få ting ut av seksjonen. Og jeg ble overrasket over mengden ting og tang som hadde fått plass inni den.

Neste trinn var å vaske hele seksjonen med salmiakkvann. Selv om den blir rengjort med jevne mellomrom, så var det mye dritt vi fikk av med dette salmiakkvannet.

Deretter stod sliping for tur. Det ble en støvete opplevelse, selv om hyllene, skuffene og dørene ble pussa utendørs.


Katten Panter prøvde å hjelpe til. Her inspiserer han slipemaskina. 


Støv i lufta......



Maskeringstape..... Jeg kommer til å drømme om dette i flere uker framover. 




For ikke å glemme..... mer maskeringstape......



 Neste trinn var grunning.




Så maling......


Og maling......



Og maling....




Og flinke Panter hjelper til. Han vet at katter pleier å male.....




Og da var vi ferdige med å male.....


Så var det montering av hyller og dører.

Og så merkelig det enn høres..... Det er mye vanskeligere å montere noe enn å demontere det.



Knottene skal få ny farge,



Så her ble det svart spraylakk.



Og her er det ferdige resultatet. Alt har fått sin plass i skap, skuffer og hyller.

Og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Seksjonen kommer til syne og lyser opp i stua.


Sliten - men fornøyd.

søndag 8. mars 2015

Lucky Luke


I min barndom fantes det en tegneseriehelt som het Lucky Luke. Det var en cowboy som var svært god til å skyte. Det ble sagt at han trakk raskere enn sin egen skygge. På baksiden av tegneserieheftet var det bilde av ham der han skjøt på sin egen skygge. Jeg kan huske at han skjøt, men ikke at han traff så mye annet enn sin egen skygge. Det var kanskje like greit.

Jeg har en katt - Panter. Han kan ligge helt stille uten å røre seg i flere timer. Han har også en fantastisk egenskap til å gå under radaren. Han kan også bevege seg med lysets hastighet. Da ser jeg bare en svart strek - hvis jeg rekker å se ham.

Denne egenskapen har ført til at han ved en rekke anledninger har havnet i trøbbel. Han har flere ganger blitt innestengt i fjøset og på gjesterommet. Hvis jeg skal hente noe på gjesterommet, så legger han merke til at den døra blir åpnet. Det er åpenbart noe som er spennende på det rommet. Jeg aner ikke hva. Det er ikke alltid jeg rekker å se at han smetter inn der. Han er stillere enn en mus og beveger seg konsekvent utenfor mitt synsfelt.

Katter er det umulig å forstå seg på.