Kattens personlighet

I ca et år har han bodd hos meg - katten Panter. Han er en mørk, kjekk herremann som vet hvor skapet skal stå. Den første dagen hos meg valgte han imidlertid å sette seg oppå skapet - eller rettere sagt den trådhylla på badet. Han bykset opp dit da han fikk øye på Trixie. Trixie var på sin side meget nysgjerring.

Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå. Uttrykket"Som katt og hund", beskriver jo en svært dårlig relasjon. Og det manglet heller ikke på advarsler om hvor lang tid det tok før man fikk partene til å akseptere hverandre.

Etter et par timer oppe på trådhylla, fant Panter ut at han skulle våge seg litt lenger ned. Han satte seg da på vaskemaskina. Jeg lagde en sperring mellom badet og vaskerommet som han kunne passere, men som Trixie var for stor til. Utpå kvelden snuste de såvidt på hverandre.

Dagen etter var Panter fremdeles på vaskerommet, men utpå kvelden vågde han seg ut fra sitt trygge lille område.

Dagen etter der igjen så la de seg i sofaen ved siden av hverandre. Og de spiste av samme matskål uten at det ble krangel.

Isen var dermed brutt. Og spådommene om krig mellom katt og hund ble gjort til skamme. Siden dag 2 har de vært venner - og er avhengige av hverandre. Trixie er litt fortvilet over at Panter kan gå hvor han vil når han er ute. Da mister hun oversikten over hvor han er, og det liker hun ikke. Da prøver hun å irettesette ham. Men, som de fleste er kjent med, så er ikke katteoppdragelse det enkleste i verden. Trixie er henvist til å være i hundegården. De leker selvsagt sammen der, men Panter har lagt seg til en noe friere tilværelse.

I sommer så jeg at de samarbeidet om å fange en humle. Jeg er litt usikker på hvordan det egentlig gikk. Men jeg så at de drev og hoppet etter den.

Historikken bak at Panter ble endel av Trixies og min familie, var at jeg i januar i fjor fikk besøk av mus på loftet. Jeg la da ut en status på Facebook om at jeg hadde behov for en katt. Bare minutter etter at jeg la ut den statusen, fikk jeg telefon fra mitt søskenbarn om at hun hadde en katt som hadde behov for et nytt hjem. Vi ble da enige om at jeg skulle prøve.

Panter slo seg til ro med en gang, og har virkelig funnet seg til rette både i huset og som en del av familien. Selv om han går til angrep på tærne mine når jeg går på do - og kan finne på å leke vekkeklokke klokka 06.30 en søndag morgen - så er han min Panter.

Det finnes bare en Panter.

Og han vet at han får blautfor om morgenen - og hvor dette står. I fall jeg skulle glemme det, så vet han å gi beskjed.