Vantro, sjokk, redsel og fortvilelse - er ord som kan beskrive noen av de følelsene jeg hadde på denne dagen for et år siden. Da den ene sjokkerende nyheten etter den andre ble presentert i nyhetsbildet, så var det så grusomt at det ikke var til å tro.
Det var den første dagen i ferien min, og jeg var på besøk hos foreldrene mine. Dagen ble tilbrakt med å følge med på nyhetsoppdateringer på TV og nett. Jeg kunne knapt legge meg og sove den kvelden. Det ble antydet at det kunne være rundt 10 drepte på Utøya. Jeg ville ikke tro det. Det kunne ikke være mulig. Utøya. Min ungdoms paradis.
Jeg sov lite den natta. Jeg stod opp i 6-tida, og da trodde jeg grunnen skulle åpne seg under meg da jeg så tallene som lyste mot meg fra PCen. Antallet drepte var ikke til å tro. Jeg var rystet, og bare gråt og gråt. Jeg logget meg på facebook, og jeg ventet bare på at det nå skulle dukke opp navn på kjentfolk - eller barna til noen jeg kjente. Sannsynligheten for at det var noen kjente der, var skyhøy.
Jeg var smertelig klar over at bak hvert av de tallene, så var det et navn. Et menneske. Ventetiden de nærmeste dagene var ikke til å holde ut. Det var uutholdelig å vente på at navnene ble presentert. Hvor uutholdelig måtte det ikke være for de som var nære pårørende og ventet på svar.
Etter hvert som navnene ble presentert, ble det klart at det blant de drepte var kjente, venner av kjente, barn av kjente - samt at det blant de skadde var barn av venner og kjente. Hele landet ble på denne måten rammet. Datoen er brent inn i hukommelen til hele nasjonen - og er en del av en kollektiv bevissthet. Datoen er et begrep.
Det er på dagen et år siden katastrofen og ondskapen rammet oss - med en styrke som var hinsides vår fatteevne. Vi markerer ettårsdagen for katastrofen. Måtte de rammede, de pårørende og alle sammen få styrke til å gå videre. Ta vare på hverandre.
Hatet må ikke få grobunn - og bli til makt. Vold og terror må aldri bli virkemidler som noen gang blir akseptert i et demokrati.
***
Bildet over har jeg selv tatt av Utøya.
