Prisbelønnet fortidslevning

Nina Karin Monsen er filosof og forfatter. Hun har nylig blitt tildelt Fritt Ord-prisen. Hun er selvsagt i sin fulle frihet til å si hva hun vil. Vi har da ytringsfrihet i dette landet.

Hun er opptatt av barns oppvekst - og familiens rolle i vårt samfunn. På Dagbladets nettsider kan vi lese at hun har uttalt følgende:

"Lesbiske ser på mannen som en stut, en ren melkemaskin til bruk i avl. De oppsøker en helseklinikk for de få utvalgte donorer. Det mener jeg er rasehygiene på privat basis med bioteknologers hjelp. Slike kvinner nedverdiger seg selv og sitt barn. De lar barna starte livet med et handikap"

Jeg leser teksten en gang. Jeg leser den to ganger. Jeg sjekker datoen. Det er ikke første april. Jeg sjekker årstallet. Det står vitterlig 2009.

Siden det er ytringsfrihet her i landet, så vil også jeg benytte meg av den. Jeg vil beskrive hennes uttalelse som kristenfundamentalistisk, fordømmende og krenkende. Hun sier rett ut at lesbiske mødre er dårligere mødre enn andre. Å si at de lar barna starte livet sitt med et handikap er krenkende. Det menneskesynet Nina Karin Monsen her gir uttrykk for, det er ikke bare avlegs. Det er rett og slett hentet fra den mørke middelalder. For det første trekker hun i tvil lesbiske og homofiles kjærlighet til hverandre. For det andre trekker hun i tvil deres evne til å være gode mødre og fedre. For det tredje stigmatiserer hun barna som blir født i familier med to foreldre av samme kjønn. De er "født med et handikap". Og hva er et handikap i denne sammenhengen ? Er det ikke samfunnsskapte barrierer og holdninger - som Nina Karin Monsen selv er en bærer av ? Jeg synes ikke bare hun er på tynn is. Hun er på svært dypt vann.


Alle barn bør få en muligehet til å vokse opp i trygge omgivelser - og føle seg elsket. Jeg tror ikke at fasiten på en god oppvekst alltid er en mor og en far. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at et barn som vokser opp med to fedre eller to mødre kan ha det like bra som barn som vokser opp med en mor og en far. Hovedsaken er at foreldrene er glad i barna sine. Og hvorfor skulle barn av homofile og lesbiske være mindre elsket enn andre barn ? Og når man hører på retorikken hennes, så er det flere spørsmål man får lyst til å stille. For hun mener tydeligvis at det er en stor mangel når det ikke er en mor og en far til stede i barnets oppvekst. Hva så med alenemødre og alenefedre ? Skal man følge Monsens retorikk, må jo disse barna ha det enda verre. De har jo bare en person til å ta seg av dem. Og om det er sånn at barnet må vokse opp med begge foreldrene. Da kan det vel heller ikke være lov til å skille seg ?

Jeg vet at hun er motstander av kjønnsnøytral ekteskapslov. Dette med utgangspunkt i at ekteskapet som institusjon skal være truet. Dette er intet mindre enn latterlig. Tror hun virkelig at det blir flere som skiller seg fordi mennseker som gifter seg med noen av samme kjønn får lov til å gifte seg med hverandre ? Eller tror hun noen "skifter side" ? Hva i all verden er det å være redd for ?

Man skulle tro at en filosof var bedre i stand til å trekke slutninger - og være i stand til å tenke en hel tanke. Slik er det tydeligvis ikke. Cogito ergo sum........