I avisa står det at det skal innføres kvinnelig verneplikt. Dette har jeg jo vært så (u)heldig å slippe unna tidligere - med bakgrunn i at jeg er jente. Heretter skal ikke det være noen hindring.
Jeg vet at ugifte barnløse kvinner tidligere kunne bli innkalt, men jeg har ikke fått noen innkalling ennå. Nå ser det ut at alle kan bli innkalt. Om det blir obligatorisk, så har det kanskje tilbakevirkende kraft, slik at alle kvinner som ikke har utført verneplikt nå blir satt til å utføre dette. Da vil jeg jo bli innkalt.
Om jeg blir innkalt, så åpner det for store muligheter for meg. Jeg har nemlig lyst på en terrenggående rullestol. Er jeg riktig heldig, så får jeg en skikkelig beltevogn som jeg kan dra på turer med. Jeg får den sikkert ikke med meg etter endt tjeneste, men hva gjør vel det ? Jeg får en unik sjanse til å komme meg ut i naturen - og kanskje til å se verden.
torsdag 28. mai 2009
lørdag 23. mai 2009
Med rett til å dø ?
I Wikipedia kan vi lese følgende :
"Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse."
Eutanasi var nazistenes måte å demme opp for kritikk av deres holdninger til menneskeverdet. De omskrev drapene til "barmhjertige" handlinger. Over 200 000 mennesker med funksjonsnedsettelser døde i nazistenes T4-program. Man skulle tro at man hadde lært av historien, men det viser seg gang på gang at den gjentar seg.
Når det gjelder eutanasi, er vanlig å skille mellom aktiv og passiv eutanasi. Aktiv betyr at man handler slik at døden inntreffer. Passiv betyr å ikke hindre selvmord. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandlng. I praksis har mesteparten av den offentlige debatten dreid seg om aktiv eutanasi.
Leger, helsepersonell, jurister, politikere og andre diskuterer stadig vekk kriteriene for "barmhjertighetsdrap" på mennesker med enkelte diagnoser, sykdommer eller skader. Det eksisterer en utbredt oppfatning om at en del mennesker med f.eks. med funksjonsnedsettelser lever liv som er å sammenligne med "en skjebne verre enn døden".
Når det er snakk om aktiv eutanasi, eller aktiv dødshjelp som mange velger å kalle det, så er det mange som viser til Nederland. Dette er ikke uten grunn. Nederland er kjent for sin praksis på dette området. I 1984 ble forbudet mot aktiv dødshjelp opphevet i Nederland. I årene som har gått, har Nederland ikke bare akseptert aktiv dødshjelp. De har også stadig tilføyd nye ting på lista for hva som kan være grunnlag for aktiv dødshjelp.
I 2001 i ble det i Nederland vedtatt en lov som sier følgende:
”Loven gir barn mellom 12 og 15 år rett til å be om eutanasi, men det kreves samtykke fra foreldre for at eutanasi kan utføres i disse tilfellene. Dette til forskjell fra hva som er tilfellet dersom man er 16 eller 17 år. Da kan man selv bestemme, selv om loven slår fast at ens foreldre alltid må trekkes inn i diskusjonen om eutanasi”.
I forbindelse med parlamentets behandling av loven av 10. april 2001 sa den nederlandske helseministeren at man burde distribuere selvmordspiller til gamle. Dette er et synspunkt som har betydelig støtte blant legene (i Nederland), ettersom i underkant av en tredel av nederlandske leger mener at svært gamle som er livstrette, ensomme og plaget av fysisk forfall – men som altså ikke er syke – bør få legehjelp til å ta sitt eget liv
Disse opplysningene er sakset fra Tidsskrift for Den norske legeforening. Her er artikkelen:
http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=418582
For noen år siden kom det ut en bok. Den var skrevet av Henk ten Have og Jos Welie. Tittelen på boka var: "Death and medical power.An ethical analysis of Dutch euthanasia practice."
Om Henk ten Have her: http://www.umcn.nl/overhetumc/
Om Jos Welie her: http://chpe.creighton.edu/people/profiles/welie.htm
Forfatterne har en solid bakgrunn, og de har gjort grundige undersøkelser. Undersøkelsene har resultert i skremmende tall i forhold til Nederlands praksis når det gjelder aktiv dødshjelp.
Tallene viser følgende:
Av 140 337 registrerte dødsfall i 2001 var leger med på å avgjøre omstendighetene i 70% (98 200) av tilfellene. 6% av disse, 5 881 dødsfall, ble kategorisert som enten legeassistert selvmord (300) eller aktiv dødshjelp med pasientens samtykke (5 581). I tillegg var det 9 030 tilfeller av behandlingsavslutning der pasienten samtykket. Så var det ytterligere 1 644 tilfeller av aktiv dødshjelp og 9 400 tilfeller av behandlingsavslutning uten pasientens samtykke. Blant de resterende var det 35 420 tilfeller der legenes medvirkning forårsaket en sannsynlig, men ikke sikker fremskyndelse av dødstidspunktet, og 36 825 tilfeller der legenes medvirkning ikke hadde betydning for dette.
Om man hadde valgt den nederlandske modellen i Norge, ville dette ha resultert i følgende:
Anslagsvis 1 749 tilfeller av aktiv dødshjelp med pasientens samtykke og 515 tilfeller av aktiv dødshjelp uten samtykke.
Det finnes flere kilder som omtaler den Nederlandske praksisen. Jeg vil også vise til en artikkel som har stått i Dagbladet. Den finnes her : http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/02/16/158054.html
I denne artikkelen står det at Nederland er i ferd med å miste kontrollen på sin aktive dødshjelp.
Hvorfor har jeg skrevet om dette på bloggen min i dag ?
Jo, i dag har følgende skjedd. Fremskrittspartiet har som første norske parti vedtatt ja til aktiv dødshjelp. De vil vi skal se til Nederland.
Nederland er sikkert et fint land for turister. Men når jeg ser på Nederlands dødshjelpspraksis, så blir jeg skremt. Jeg har aldri vært noen tilhenger av Fremskrittspartiet. Ikke blir jeg det heller. Men deres syn på dødshjelp tar jeg mer avstand fra enn fra noe annet.
Jeg er sterk motstander av aktiv dødshjelp. Jeg er brennende opptatt av at mennesker må få aktiv livshjelp. Økt satsing på livskvalitet og livshjelp er derfor av aller største viktighet.
Jeg er redd for at aktiv dødshjelp skal bli en "lettvint" løsning man tyr til. Jeg advarer derfor på det sterkeste mot det.
"Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse."
Eutanasi var nazistenes måte å demme opp for kritikk av deres holdninger til menneskeverdet. De omskrev drapene til "barmhjertige" handlinger. Over 200 000 mennesker med funksjonsnedsettelser døde i nazistenes T4-program. Man skulle tro at man hadde lært av historien, men det viser seg gang på gang at den gjentar seg.
Når det gjelder eutanasi, er vanlig å skille mellom aktiv og passiv eutanasi. Aktiv betyr at man handler slik at døden inntreffer. Passiv betyr å ikke hindre selvmord. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandlng. I praksis har mesteparten av den offentlige debatten dreid seg om aktiv eutanasi.
Leger, helsepersonell, jurister, politikere og andre diskuterer stadig vekk kriteriene for "barmhjertighetsdrap" på mennesker med enkelte diagnoser, sykdommer eller skader. Det eksisterer en utbredt oppfatning om at en del mennesker med f.eks. med funksjonsnedsettelser lever liv som er å sammenligne med "en skjebne verre enn døden".
Når det er snakk om aktiv eutanasi, eller aktiv dødshjelp som mange velger å kalle det, så er det mange som viser til Nederland. Dette er ikke uten grunn. Nederland er kjent for sin praksis på dette området. I 1984 ble forbudet mot aktiv dødshjelp opphevet i Nederland. I årene som har gått, har Nederland ikke bare akseptert aktiv dødshjelp. De har også stadig tilføyd nye ting på lista for hva som kan være grunnlag for aktiv dødshjelp.
I 2001 i ble det i Nederland vedtatt en lov som sier følgende:
”Loven gir barn mellom 12 og 15 år rett til å be om eutanasi, men det kreves samtykke fra foreldre for at eutanasi kan utføres i disse tilfellene. Dette til forskjell fra hva som er tilfellet dersom man er 16 eller 17 år. Da kan man selv bestemme, selv om loven slår fast at ens foreldre alltid må trekkes inn i diskusjonen om eutanasi”.
I forbindelse med parlamentets behandling av loven av 10. april 2001 sa den nederlandske helseministeren at man burde distribuere selvmordspiller til gamle. Dette er et synspunkt som har betydelig støtte blant legene (i Nederland), ettersom i underkant av en tredel av nederlandske leger mener at svært gamle som er livstrette, ensomme og plaget av fysisk forfall – men som altså ikke er syke – bør få legehjelp til å ta sitt eget liv
Disse opplysningene er sakset fra Tidsskrift for Den norske legeforening. Her er artikkelen:
http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=418582
For noen år siden kom det ut en bok. Den var skrevet av Henk ten Have og Jos Welie. Tittelen på boka var: "Death and medical power.An ethical analysis of Dutch euthanasia practice."
Om Henk ten Have her: http://www.umcn.nl/overhetumc/
Om Jos Welie her: http://chpe.creighton.edu/people/profiles/welie.htm
Forfatterne har en solid bakgrunn, og de har gjort grundige undersøkelser. Undersøkelsene har resultert i skremmende tall i forhold til Nederlands praksis når det gjelder aktiv dødshjelp.
Tallene viser følgende:
Av 140 337 registrerte dødsfall i 2001 var leger med på å avgjøre omstendighetene i 70% (98 200) av tilfellene. 6% av disse, 5 881 dødsfall, ble kategorisert som enten legeassistert selvmord (300) eller aktiv dødshjelp med pasientens samtykke (5 581). I tillegg var det 9 030 tilfeller av behandlingsavslutning der pasienten samtykket. Så var det ytterligere 1 644 tilfeller av aktiv dødshjelp og 9 400 tilfeller av behandlingsavslutning uten pasientens samtykke. Blant de resterende var det 35 420 tilfeller der legenes medvirkning forårsaket en sannsynlig, men ikke sikker fremskyndelse av dødstidspunktet, og 36 825 tilfeller der legenes medvirkning ikke hadde betydning for dette.
Om man hadde valgt den nederlandske modellen i Norge, ville dette ha resultert i følgende:
Anslagsvis 1 749 tilfeller av aktiv dødshjelp med pasientens samtykke og 515 tilfeller av aktiv dødshjelp uten samtykke.
Det finnes flere kilder som omtaler den Nederlandske praksisen. Jeg vil også vise til en artikkel som har stått i Dagbladet. Den finnes her : http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/02/16/158054.html
I denne artikkelen står det at Nederland er i ferd med å miste kontrollen på sin aktive dødshjelp.
Hvorfor har jeg skrevet om dette på bloggen min i dag ?
Jo, i dag har følgende skjedd. Fremskrittspartiet har som første norske parti vedtatt ja til aktiv dødshjelp. De vil vi skal se til Nederland.
Nederland er sikkert et fint land for turister. Men når jeg ser på Nederlands dødshjelpspraksis, så blir jeg skremt. Jeg har aldri vært noen tilhenger av Fremskrittspartiet. Ikke blir jeg det heller. Men deres syn på dødshjelp tar jeg mer avstand fra enn fra noe annet.
Jeg er sterk motstander av aktiv dødshjelp. Jeg er brennende opptatt av at mennesker må få aktiv livshjelp. Økt satsing på livskvalitet og livshjelp er derfor av aller største viktighet.
Jeg er redd for at aktiv dødshjelp skal bli en "lettvint" løsning man tyr til. Jeg advarer derfor på det sterkeste mot det.
fredag 22. mai 2009
Skal jeg stå opp i dag ?
Du stusser kanskje på overskriften ?
Vel.... jeg skal si litt om dagens begivenheter. Jeg stod opp klokka åtte. Det så ut til å bli en helt vanlig dag.
Assistenten min kom halv ni. Da så jeg rørleggerbilen utenfor til naboen. Vi trodde da at de kom til å stenge av vannet, og måtte bare forsikre oss om at det ikke skulle skje i min leilighet, siden jeg skulle bade. Vi fikk da forsikringer om at vannet (hovedkranen) ikke ble stengt før klokka ti. Jeg satte da i gang med å bade. Det var utrolig dårlig trykk, men jeg fikk da bada meg og vaska håret.
Jeg hadde et par ærend på City Syd og Plantasjen. Jeg tenkte likevel at jeg måtte forsikre meg om at de ikke måtte inn og bruke stengekranen i min leilighet. Jeg fikk da vite at det trengte man ikke. Jeg kjørte derfor til City Syd. Jeg rakk akkurat å pante flasker før jeg fikk telefon om at de måtte bruke min stengekran. Jeg måtte derfor kjøre hjem igjen. Jeg gjorde så - og overleverte reservenøkkelen til rørleggeren.
Jeg og assistenten kjørte deretter tilbake til City Syd. Vel inn i bygningen valgte vi å sette kursen mot Clas Ohlsson. Vi gikk derfor inn i heisen ved Egon. Idet heisen beveget seg nedover, utstøtte den en klagende jamrelyd. Endelig stoppet den. Døra gikk derimot ikke opp. Vi tok heisen opp og ned et par ganger, men døra gikk uansett ikke opp. Til slutt trykket vi på alarmen. Der var det ingen respons. Etter at vi hadde trykket på den fem ganger uten at det ble noen form for respons i heisens høyttaleranlegg, så valgte jeg å ringe 112. Dette er politiets nødtelefon. Jeg hadde selvsagt ikke lagt inn det ordinære nr. til politiet. Derfor så jeg ikke noe annet alternativ. Mannen i den andre enden var hjelpsom, slik at de på City Syd ble varslet. Endelig begynte en eller annen å gjøre noe med døra. Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke ble spesielt lett. Døra gikk bare litt opp. Den gikk nok opp til at man kunne få en knyttneve imellom. Nå er verken assistenten eller jeg så tynne at vi greier å forsere en bredde på ti cm, derfor måtte vi pent nødt til å bli der vi var. Vi ble etter hvert spurt om vi ville ha kaffe, men det hadde vi ikke lyst på. Etter en stund sa jeg til assistenten at vi kunne spørre om vi fikk cola. Og det spurte vi om. Og vi fikk kjapt to store glass med cola presset gjennom den åpningen som var der. Etter å ha sittet der i en liten evighet - kanskje tre kvarter - så greide de å åpne døra. Det var først når det kom noen flere mekanikere eller heismontører. Jeg rygget lettet ut - og assistenten ruslet lettet ut. Hun var ikke blitt kurert for sitt i utgangspunktet noe anstrengte forhold til heiser.
Vi satte oss da ved det bordet ved heisen for å drikke colaen i ro og mak. Og da kom det en hyggelig kelner med lunsjkuponger til oss. Vi sa selvsagt ikke nei takk til det, og valgte å bestille en lunsj bestående av røykelaks med tilbehør. Den var kjempegod. Men, vi vil nok heretter bestille mat på vanlig vis, for det er litt kjedelig å sitte i heisen og blomstre. Etter denne fine lunsjen gjorde vi diverse innkjøp på City Syd og på Plantasjen - uten at det skjedde flere uhell eller ulykker. Eller, det skjedde faktisk et lite uhell. Jeg krasja nemlig med dorullstativet på doen på City Syd. Stativet ble ikke skadd, men jeg mista dekselet på baklykta på stolen. Det er det imidlertid bare å sette på igjen.
Så satte vi nesen hjem. Vi kjørte, og ante fred og ingen fare. Da vi kom til den nest siste rundkjøringa, så ble vi overrasket av en dame som valgte å droppe vikeplikten sin. Det var assistenten som kjørte. Hun bremset som en gud. Det samme gjorde jeg. Alt foregikk i sakte kino. Heldigvis greide vi å stoppe. Vi unngikk en smell. Det hadde nok blitt toppen på kransekaka denne dagen. Tror egentlig jeg hadde fått et hysterisk latteranfall om vi hadde krasjet.
Da vi kom hjem, gjorde vi litt hagearbeid. Det skjedde ikke flere ulykker. Men vi trådde og spadde varsomt. Det hadde jo vært en veldig spennende dag, og vi ville ikke utfordre skjebnen.
Det begynner nå å bli ettermiddag. Assistenten har tatt helg, og jeg sitter på tå hev. Hører jeg et smell ? Hører jeg vann som drypper ? Dette er jo tydeligvis ikke min dag, så jeg velger å utvise forsiktighet resten av dagen.
Så, derfor kjære leser, har jeg den overskriften jeg har. "Skal jeg stå opp i dag ?" Det er nemlig en treffende tittel. Jeg er nemlig blitt smertelig klar over at en ulykke kommer sjelden alene. Og dette er kanskje en sånn dag man burde holde senga....
Vel.... jeg skal si litt om dagens begivenheter. Jeg stod opp klokka åtte. Det så ut til å bli en helt vanlig dag.
Assistenten min kom halv ni. Da så jeg rørleggerbilen utenfor til naboen. Vi trodde da at de kom til å stenge av vannet, og måtte bare forsikre oss om at det ikke skulle skje i min leilighet, siden jeg skulle bade. Vi fikk da forsikringer om at vannet (hovedkranen) ikke ble stengt før klokka ti. Jeg satte da i gang med å bade. Det var utrolig dårlig trykk, men jeg fikk da bada meg og vaska håret.
Jeg hadde et par ærend på City Syd og Plantasjen. Jeg tenkte likevel at jeg måtte forsikre meg om at de ikke måtte inn og bruke stengekranen i min leilighet. Jeg fikk da vite at det trengte man ikke. Jeg kjørte derfor til City Syd. Jeg rakk akkurat å pante flasker før jeg fikk telefon om at de måtte bruke min stengekran. Jeg måtte derfor kjøre hjem igjen. Jeg gjorde så - og overleverte reservenøkkelen til rørleggeren.
Jeg og assistenten kjørte deretter tilbake til City Syd. Vel inn i bygningen valgte vi å sette kursen mot Clas Ohlsson. Vi gikk derfor inn i heisen ved Egon. Idet heisen beveget seg nedover, utstøtte den en klagende jamrelyd. Endelig stoppet den. Døra gikk derimot ikke opp. Vi tok heisen opp og ned et par ganger, men døra gikk uansett ikke opp. Til slutt trykket vi på alarmen. Der var det ingen respons. Etter at vi hadde trykket på den fem ganger uten at det ble noen form for respons i heisens høyttaleranlegg, så valgte jeg å ringe 112. Dette er politiets nødtelefon. Jeg hadde selvsagt ikke lagt inn det ordinære nr. til politiet. Derfor så jeg ikke noe annet alternativ. Mannen i den andre enden var hjelpsom, slik at de på City Syd ble varslet. Endelig begynte en eller annen å gjøre noe med døra. Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke ble spesielt lett. Døra gikk bare litt opp. Den gikk nok opp til at man kunne få en knyttneve imellom. Nå er verken assistenten eller jeg så tynne at vi greier å forsere en bredde på ti cm, derfor måtte vi pent nødt til å bli der vi var. Vi ble etter hvert spurt om vi ville ha kaffe, men det hadde vi ikke lyst på. Etter en stund sa jeg til assistenten at vi kunne spørre om vi fikk cola. Og det spurte vi om. Og vi fikk kjapt to store glass med cola presset gjennom den åpningen som var der. Etter å ha sittet der i en liten evighet - kanskje tre kvarter - så greide de å åpne døra. Det var først når det kom noen flere mekanikere eller heismontører. Jeg rygget lettet ut - og assistenten ruslet lettet ut. Hun var ikke blitt kurert for sitt i utgangspunktet noe anstrengte forhold til heiser.
Vi satte oss da ved det bordet ved heisen for å drikke colaen i ro og mak. Og da kom det en hyggelig kelner med lunsjkuponger til oss. Vi sa selvsagt ikke nei takk til det, og valgte å bestille en lunsj bestående av røykelaks med tilbehør. Den var kjempegod. Men, vi vil nok heretter bestille mat på vanlig vis, for det er litt kjedelig å sitte i heisen og blomstre. Etter denne fine lunsjen gjorde vi diverse innkjøp på City Syd og på Plantasjen - uten at det skjedde flere uhell eller ulykker. Eller, det skjedde faktisk et lite uhell. Jeg krasja nemlig med dorullstativet på doen på City Syd. Stativet ble ikke skadd, men jeg mista dekselet på baklykta på stolen. Det er det imidlertid bare å sette på igjen.
Så satte vi nesen hjem. Vi kjørte, og ante fred og ingen fare. Da vi kom til den nest siste rundkjøringa, så ble vi overrasket av en dame som valgte å droppe vikeplikten sin. Det var assistenten som kjørte. Hun bremset som en gud. Det samme gjorde jeg. Alt foregikk i sakte kino. Heldigvis greide vi å stoppe. Vi unngikk en smell. Det hadde nok blitt toppen på kransekaka denne dagen. Tror egentlig jeg hadde fått et hysterisk latteranfall om vi hadde krasjet.
Da vi kom hjem, gjorde vi litt hagearbeid. Det skjedde ikke flere ulykker. Men vi trådde og spadde varsomt. Det hadde jo vært en veldig spennende dag, og vi ville ikke utfordre skjebnen.
Det begynner nå å bli ettermiddag. Assistenten har tatt helg, og jeg sitter på tå hev. Hører jeg et smell ? Hører jeg vann som drypper ? Dette er jo tydeligvis ikke min dag, så jeg velger å utvise forsiktighet resten av dagen.
Så, derfor kjære leser, har jeg den overskriften jeg har. "Skal jeg stå opp i dag ?" Det er nemlig en treffende tittel. Jeg er nemlig blitt smertelig klar over at en ulykke kommer sjelden alene. Og dette er kanskje en sånn dag man burde holde senga....
onsdag 20. mai 2009
På ønskelista
Når man er hos legen, så hender det av og til at man må legge seg på undersøkelsesbenken. Det er ingen enkel sak når det er en høy benk det ikke er mulig å regulere - og når man ikke er supersprek og man må ha assistanse til å komme seg opp på benken. Og når benken er så høy at den når meg midt på ryggen når jeg er i stående posisjon, da sier det seg selv at det blir en stor utfordring å komme seg opp i den høyden.
Jeg ønsker at det på alle legekontor var en høyderegulerbar undersøkelsesbenk. Det er ikke det spor gøy når man må bruke alle sine krefter på å komme seg opp på benken - og man må ha to personer som hjelper til i tillegg. Da føler man seg faktisk til bry. Man føler seg tung, svak og en smule hjelpesløs.
Alle leger må påregne å få pasienter med nedsatt mobilitet. Det burde derfor være en selvfølge at de hadde en benk som var regulerbar. Både i forhold til sin egen arbeidssituasjon - og for at det skal forenkle forflytningen til pasientene.
Jeg synes også det burde være en selvfølge at det var personløftere på alle legekontor. Det er faktisk en del mennesker som er avhengig av dette for å forflytte seg til en undersøkelsesbenk. Det hjelper faktisk ikke at benken er regulerbar om man har behov for assistanse til all forflytning.
Jeg skjønner at det koster penger, men det står uansett på min ønskeliste.
Jeg ønsker at det på alle legekontor var en høyderegulerbar undersøkelsesbenk. Det er ikke det spor gøy når man må bruke alle sine krefter på å komme seg opp på benken - og man må ha to personer som hjelper til i tillegg. Da føler man seg faktisk til bry. Man føler seg tung, svak og en smule hjelpesløs.
Alle leger må påregne å få pasienter med nedsatt mobilitet. Det burde derfor være en selvfølge at de hadde en benk som var regulerbar. Både i forhold til sin egen arbeidssituasjon - og for at det skal forenkle forflytningen til pasientene.
Jeg synes også det burde være en selvfølge at det var personløftere på alle legekontor. Det er faktisk en del mennesker som er avhengig av dette for å forflytte seg til en undersøkelsesbenk. Det hjelper faktisk ikke at benken er regulerbar om man har behov for assistanse til all forflytning.
Jeg skjønner at det koster penger, men det står uansett på min ønskeliste.
tirsdag 19. mai 2009
Oppstramming
Nå skal jeg strammes opp.
Jeg skal nemlig få korsett.
Nei !!!! Jeg skal ikke få et supersexy korsett med blonder og rosa hjerter.
Det blir nok et ensfarget korsett fra Ortopedisk verksted.....
Saken er at kroppen min er litt lealaus. Jeg har nemlig hypermobile ledd. Dette rammer også ryggsøyla. I praksis innebærer det at store deler av kroppen til stadighet er "ute av balanse". Dette innebærer at kroppen tror den er i kjempeaktivitet når leddene og ryggsøyla er ute av posisjon. Og jeg kjenner ikke når de er ute av posisjon, for jeg kjenner så og si aldri når det strekker. Når kroppen tror den er i kjempeaktivitet, så blir den også fort sliten. Kroppen vil så og si ikke få hvile når det er sånn. Med korsett vil jeg få litt mer stabilitet. Jeg skal begynne å bruke korsett til avlastning, slik at jeg får en mer korrekt sittestilling og kanskje litt mer overskudd og krefter. Jeg skal i praksis strammes opp litt.
Jeg fikk prøve et korsett hos fysioterapeuten da jeg var inne på sykehuset. Det var kun den siste dagen av oppholdet mitt der, og det passet ikke 100%. Likevel var det litt av en åpenbaring. Jeg slapp å bruke armene for å heise meg opp for å komme i posisjon. Det ble plutselig mye enklere å trille den manuelle rullestolen. En ny verden åpnet seg. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før ?
Det var utrolig bra at jeg luftet ideen for fysioterapeuten, som umiddelbart syntes at dette var en god ide. Jeg fikk også full støtte fra legene.
Jeg er spent på hvordan det vil fungere når det er tilpasset og ferdig til bruk. Jeg tror dette vil være til hjelp i hverdagen. Jeg må bare finne en balanse i forhold til bruken. Hvis jeg bruker det for lenge av gangen, vil det føre til svekkelse av musklaturen. Dette må jeg være bevisst på.
Jeg skal nemlig få korsett.
Nei !!!! Jeg skal ikke få et supersexy korsett med blonder og rosa hjerter.
Det blir nok et ensfarget korsett fra Ortopedisk verksted.....
Saken er at kroppen min er litt lealaus. Jeg har nemlig hypermobile ledd. Dette rammer også ryggsøyla. I praksis innebærer det at store deler av kroppen til stadighet er "ute av balanse". Dette innebærer at kroppen tror den er i kjempeaktivitet når leddene og ryggsøyla er ute av posisjon. Og jeg kjenner ikke når de er ute av posisjon, for jeg kjenner så og si aldri når det strekker. Når kroppen tror den er i kjempeaktivitet, så blir den også fort sliten. Kroppen vil så og si ikke få hvile når det er sånn. Med korsett vil jeg få litt mer stabilitet. Jeg skal begynne å bruke korsett til avlastning, slik at jeg får en mer korrekt sittestilling og kanskje litt mer overskudd og krefter. Jeg skal i praksis strammes opp litt.
Jeg fikk prøve et korsett hos fysioterapeuten da jeg var inne på sykehuset. Det var kun den siste dagen av oppholdet mitt der, og det passet ikke 100%. Likevel var det litt av en åpenbaring. Jeg slapp å bruke armene for å heise meg opp for å komme i posisjon. Det ble plutselig mye enklere å trille den manuelle rullestolen. En ny verden åpnet seg. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før ?
Det var utrolig bra at jeg luftet ideen for fysioterapeuten, som umiddelbart syntes at dette var en god ide. Jeg fikk også full støtte fra legene.
Jeg er spent på hvordan det vil fungere når det er tilpasset og ferdig til bruk. Jeg tror dette vil være til hjelp i hverdagen. Jeg må bare finne en balanse i forhold til bruken. Hvis jeg bruker det for lenge av gangen, vil det føre til svekkelse av musklaturen. Dette må jeg være bevisst på.
torsdag 14. mai 2009
Hjemme
Jeg er nå hjemme igjen etter litt over en uke på sykehus. Det er ikke forandringer i smertesituasjonen min, men jeg vil bli fulgt opp nøye. Jeg er satt på diverse medisiner for å holde smertene i sjakk.
Jeg skal på en ny MR. Denne gangen av høyre lår og kne. De var ikke helt fornøyd med verken røntgenbildene eller skjelettscintigrafien. Det var uklarheter der. Hvilke vet jeg ikke. For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra det låret.
Jeg skal tilbake på kontroll om en måned. Hvis det viser seg at man ikke gjør noen funn på denne MR-undersøkelsen og smertene vedvarer, da vil det bli vurdert å fjerne svulsten i ryggmargen.
Jeg er litt sliten nå. På en måte er det godt å komme hjem. Jeg håper bare smertebehandlingen vil fungere i løpet av den uka som kommer. Jeg skal trappe ned på smertestillende og øke en annen medisin.
Jeg skal på en ny MR. Denne gangen av høyre lår og kne. De var ikke helt fornøyd med verken røntgenbildene eller skjelettscintigrafien. Det var uklarheter der. Hvilke vet jeg ikke. For 12 år siden fikk jeg fjernet to svulster fra det låret.
Jeg skal tilbake på kontroll om en måned. Hvis det viser seg at man ikke gjør noen funn på denne MR-undersøkelsen og smertene vedvarer, da vil det bli vurdert å fjerne svulsten i ryggmargen.
Jeg er litt sliten nå. På en måte er det godt å komme hjem. Jeg håper bare smertebehandlingen vil fungere i løpet av den uka som kommer. Jeg skal trappe ned på smertestillende og øke en annen medisin.
onsdag 13. mai 2009
Kvakksalvere
Til en forandring så skriver jeg i dag to innlegg på bloggen min. Jeg kunne ikke dy meg. I kveld så jeg tabloid. Der satt det en person som satte sinnet i kok hos meg.
Personen bærer navnet Svein-Magne Pedersen. Han skal angivelig helberede mennersker ved bønn - over telefon - om de betaler 100,- kr. Han tilhører en eller annen sleip kristenfundamentalistisk sekt.
Jeg bare spør; Hvor kynisk, ond og spekulativ er det mulig å være ? Hvordan kan man få seg til å leke med livet til fortvilte, syke, desperate mennesker? Det er intet mindre enn kvalmt og infamt. At han ikke blir anmeldt etter Kvakksalverloven, er intet mindre en en stor gåte.
Det finnes ikke et fnugg av belegg for at bønnene til denne mannen skal være i nærheten av å kurere et eneste menneske for noe som helst. Han er rett og slett en utspekulert kjeltring som tjener seg rik på andre menneskers sykdom og fortvilelse. Det er intet mindre enn forkastelig.
Det som er så forbanna irriterende, er at det er klin umulig å sette denne mannen på plass. Han kommer jo bare med visvas om Gud og Jesus når noen stiller spørsmålstegn ved hva han driver med. Han ser jo på seg selv som en Guds stedfortreder på jorden. Det er rett og slett sykt. Mannen burde få behandling.
Personen bærer navnet Svein-Magne Pedersen. Han skal angivelig helberede mennersker ved bønn - over telefon - om de betaler 100,- kr. Han tilhører en eller annen sleip kristenfundamentalistisk sekt.
Jeg bare spør; Hvor kynisk, ond og spekulativ er det mulig å være ? Hvordan kan man få seg til å leke med livet til fortvilte, syke, desperate mennesker? Det er intet mindre enn kvalmt og infamt. At han ikke blir anmeldt etter Kvakksalverloven, er intet mindre en en stor gåte.
Det finnes ikke et fnugg av belegg for at bønnene til denne mannen skal være i nærheten av å kurere et eneste menneske for noe som helst. Han er rett og slett en utspekulert kjeltring som tjener seg rik på andre menneskers sykdom og fortvilelse. Det er intet mindre enn forkastelig.
Det som er så forbanna irriterende, er at det er klin umulig å sette denne mannen på plass. Han kommer jo bare med visvas om Gud og Jesus når noen stiller spørsmålstegn ved hva han driver med. Han ser jo på seg selv som en Guds stedfortreder på jorden. Det er rett og slett sykt. Mannen burde få behandling.
Radioaktiv
I går var jeg på scintigrafi. Det må ikke forveksles med scientologi.
Jeg fikk en sprøyte som inneholdt gammastråler visstnok. Dette betød at jeg ble en smule radioaktiv. To timer etter at jeg fikk denne sprøyta, så skulle de ta bilde av skjelettet mitt. Tror det tok ca et kvarter. Minna litt om en vanlig røntgen. Forskjellen var at det var en plate som bevegde seg sakte over meg under billedtakingen.
I dag fikk jeg svaret. De hadde påvist uklarheter på høyre lår og kne. Jeg vet ikke hva disse uklarhetene innebærer.
Jeg tok i dag vanlig røntgen av kneet og låret.
Nervesystemet mitt er veldig rart. Skulle ikke forbause meg om årsaken til de voldsomme smertene jeg har sitter i låret. Der hadde jeg en operasjon for 12 år siden. De fjernet da to svulster fra isjiasnerven. Den gangen satt smertene i forbladet. Nå sitter de i ryggen.
Jeg blir ihvertfall på sykehuset litt til. Tålmodigheten min får prøvd seg litt.
I sengen min har jeg fått en liten venn. Hun heter Kitty Pink og er en koselig liten tøypus som jeg fikk av Torill i går. Snille naboen min. :)
Jeg fikk en sprøyte som inneholdt gammastråler visstnok. Dette betød at jeg ble en smule radioaktiv. To timer etter at jeg fikk denne sprøyta, så skulle de ta bilde av skjelettet mitt. Tror det tok ca et kvarter. Minna litt om en vanlig røntgen. Forskjellen var at det var en plate som bevegde seg sakte over meg under billedtakingen.
I dag fikk jeg svaret. De hadde påvist uklarheter på høyre lår og kne. Jeg vet ikke hva disse uklarhetene innebærer.
Jeg tok i dag vanlig røntgen av kneet og låret.
Nervesystemet mitt er veldig rart. Skulle ikke forbause meg om årsaken til de voldsomme smertene jeg har sitter i låret. Der hadde jeg en operasjon for 12 år siden. De fjernet da to svulster fra isjiasnerven. Den gangen satt smertene i forbladet. Nå sitter de i ryggen.
Jeg blir ihvertfall på sykehuset litt til. Tålmodigheten min får prøvd seg litt.
I sengen min har jeg fått en liten venn. Hun heter Kitty Pink og er en koselig liten tøypus som jeg fikk av Torill i går. Snille naboen min. :)
mandag 11. mai 2009
Trøtt som faen
Ligger fremdeles på sykehus. Ryggen er fremdeles vond. Jeg vil beskrive det som om en hyperaktiv demon danser jenka nederst i ryggen min. Jeg får sterke smertestillende tabletter. De hjelper stort sett, men ikke hele tiden. Blir utrolig sliten og utrolig trøtt. Det er utrolig hvor mye krefter som blir spist av smerter.
I dag skulle jeg trene med fysioterapeuten. Dette var en time etter at jeg hadde tatt lunsjdosen med smertestillende. Virkningen av disse tablettene slår inn etter ca en time. Jeg var jo helt i ørska da hun kom, og sleit med å holde øynene oppe. Vi ble raskt enige om at vi utsatte treninga til i morra. Det var sikkert nok for henne å kaste et blikk på mitt trøtte tryne.
Man har fremdeles ikke funnet grunnen til at jeg har så inni helvete vondt. Det er meget slitsomt at dette drøyer i tid. Tålmodighet er visstnok en dyd. Og jeg er trøtt som faen.
I dag skulle jeg trene med fysioterapeuten. Dette var en time etter at jeg hadde tatt lunsjdosen med smertestillende. Virkningen av disse tablettene slår inn etter ca en time. Jeg var jo helt i ørska da hun kom, og sleit med å holde øynene oppe. Vi ble raskt enige om at vi utsatte treninga til i morra. Det var sikkert nok for henne å kaste et blikk på mitt trøtte tryne.
Man har fremdeles ikke funnet grunnen til at jeg har så inni helvete vondt. Det er meget slitsomt at dette drøyer i tid. Tålmodighet er visstnok en dyd. Og jeg er trøtt som faen.
torsdag 7. mai 2009
Ser på utsikten
Forrige innlegg handlet om smerter. Smerter er vondt.
Hos meg ble det etter hvert veldig vondt. Jeg er for øyeblikket pasient på St.Olavs hospital.
Her er jeg på nevrologisk avdeling. De skal prøve å finne ut hvorfor jeg har fått ekstreme smerter i ryggen.
Får nå sterke smertestillende som tar mesteparten av smertene. Må innrømme at det er veldig slitsomt å ha smerter. Det tærer på kreftene.
Det blir så jeg er mye i senga og ser på utsikten. Jeg ser mot Kristiansten festning. Det er så fint å se på den når sola skinner på den.
Jeg er dessuten glad for at jeg har fått enerom her. Har også en slags datamaskin som er utstyrt med et noe begrenset Internett. Her er det også msn, så jeg kan sitte og skravle med folk.
Den fungerer også som TV. Men Kvaliteten på TV-skjermen er ikke så god. Tror kanskje det skyldes lysforholdene på rommet.
Jeg har ellers hatt æren av å være undervisningsobjekt for stundenter. Det er jeg stort sett alltid når jeg er innlagt på sykehus. Legene synes det er veldig gøy å vise dem folk med sjeldne diagnoser. Jeg må ha verdensrekord i testing av reflekser. Har veldig spenstige reflekser. Det er best å holde avstand, for å si det sånn.
Jeg venter nå på MR-undersøkelse nr 2. Det er nå bekkenregionen som står for tur.
PS. Gjester er alltid velkommen :)
Hos meg ble det etter hvert veldig vondt. Jeg er for øyeblikket pasient på St.Olavs hospital.
Her er jeg på nevrologisk avdeling. De skal prøve å finne ut hvorfor jeg har fått ekstreme smerter i ryggen.
Får nå sterke smertestillende som tar mesteparten av smertene. Må innrømme at det er veldig slitsomt å ha smerter. Det tærer på kreftene.
Det blir så jeg er mye i senga og ser på utsikten. Jeg ser mot Kristiansten festning. Det er så fint å se på den når sola skinner på den.
Jeg er dessuten glad for at jeg har fått enerom her. Har også en slags datamaskin som er utstyrt med et noe begrenset Internett. Her er det også msn, så jeg kan sitte og skravle med folk.
Den fungerer også som TV. Men Kvaliteten på TV-skjermen er ikke så god. Tror kanskje det skyldes lysforholdene på rommet.
Jeg har ellers hatt æren av å være undervisningsobjekt for stundenter. Det er jeg stort sett alltid når jeg er innlagt på sykehus. Legene synes det er veldig gøy å vise dem folk med sjeldne diagnoser. Jeg må ha verdensrekord i testing av reflekser. Har veldig spenstige reflekser. Det er best å holde avstand, for å si det sånn.
Jeg venter nå på MR-undersøkelse nr 2. Det er nå bekkenregionen som står for tur.
PS. Gjester er alltid velkommen :)
mandag 4. mai 2009
Ryggsmerter
Har nå lenge vært plaget med store ryggsmerter. For sju uker siden, ordnet legen min henvisning til MR. På grunn av noe tull med skjemaet, ble henvisningen forkastet, og den måtte skrives på nytt.
Jeg har fremdeles ikke hørt noe på noen uker, og smertene bare tiltar i styrke. Dette er veldig slitsomt. Jeg har gått på paralgin forte i over en måned nå. De tar noe av smertene, men på langt nært alt.
Jeg er lei av å vente. Jeg vet at folk har sluppet unna med fire dagers venting for å få MR. Og nå har jeg venta i sju uker uten at jeg har hørt noe som helst om når jeg eventuelt får time.
Jeg er særlig lei fordi de vet at jeg har en svulst i ryggmargen som ikke er undersøkt på fem-seks år. Den er riktignok godartet, men fy flate hvor vondt det er nå.
Men når jeg har så inni helvete vondt så lenge, da må det være noe som lager den smerten. Smertene har tiltatt den siste uka. Jeg er grundig lei........
Jeg har fremdeles ikke hørt noe på noen uker, og smertene bare tiltar i styrke. Dette er veldig slitsomt. Jeg har gått på paralgin forte i over en måned nå. De tar noe av smertene, men på langt nært alt.
Jeg er lei av å vente. Jeg vet at folk har sluppet unna med fire dagers venting for å få MR. Og nå har jeg venta i sju uker uten at jeg har hørt noe som helst om når jeg eventuelt får time.
Jeg er særlig lei fordi de vet at jeg har en svulst i ryggmargen som ikke er undersøkt på fem-seks år. Den er riktignok godartet, men fy flate hvor vondt det er nå.
Men når jeg har så inni helvete vondt så lenge, da må det være noe som lager den smerten. Smertene har tiltatt den siste uka. Jeg er grundig lei........
lørdag 2. mai 2009
Svineinfluensa
De siste dagene har store deler av nyhetsoppslagene dreid seg om svineinfluensa. Det er tilsynelatende hysteriske tilstander verden over på grunn av denne fryktede sykdommen.
Jeg reagerte med undring da jeg i dag så en artikkel i en nettavis. Artikkelen handlet om en amerikansk agent som arbeider i Obamas administrasjon. Det var agentens navn jeg hengte meg opp i.
Jeg siterer fra artikkelen på Dagbladets nettsider:
"For tidlligere Secret Service-mann, agent Marc S. Griswold i USA, har hverdagen raknet fullstendig etter at han kom hjem fra Mexico den 18. april med en mild hoste. Etter flere legebesøk fikk han påvist det som trolig er svineinfluensa."
Griswold, som arbeider for den amerikanske energiministeren, har vært i hardt vær etter at det ble avdekket at han har hatt svineinfluensa. Han er selv nå på bedringens vei, men skal ha bragt smitte videre til flere familiemedlemmer. Dette har ført til krangel innad i familien.
Her finner du hele artikkelen:
http://www.dagbladet.no/2009/05/01/nyheter/svineinfluensa/utenriks/innenriks/who/6012181/
At en person som bærer navnet Griswold har fått svineinfluensa er selvsagt bare morsomt på norsk. Det er nesten svinaktig morsomt.
Jeg reagerte med undring da jeg i dag så en artikkel i en nettavis. Artikkelen handlet om en amerikansk agent som arbeider i Obamas administrasjon. Det var agentens navn jeg hengte meg opp i.
Jeg siterer fra artikkelen på Dagbladets nettsider:
"For tidlligere Secret Service-mann, agent Marc S. Griswold i USA, har hverdagen raknet fullstendig etter at han kom hjem fra Mexico den 18. april med en mild hoste. Etter flere legebesøk fikk han påvist det som trolig er svineinfluensa."
Griswold, som arbeider for den amerikanske energiministeren, har vært i hardt vær etter at det ble avdekket at han har hatt svineinfluensa. Han er selv nå på bedringens vei, men skal ha bragt smitte videre til flere familiemedlemmer. Dette har ført til krangel innad i familien.
Her finner du hele artikkelen:
http://www.dagbladet.no/2009/05/01/nyheter/svineinfluensa/utenriks/innenriks/who/6012181/
At en person som bærer navnet Griswold har fått svineinfluensa er selvsagt bare morsomt på norsk. Det er nesten svinaktig morsomt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)